Elephant 9: Jazzrock anno 2010

Den norske trioen har hovedstadspublikummet i sin hule hånd denne lørdagskvelden. Bandets blanding av jazz, rock, prog og psykedelia fremføres med glød og intensitet, uten at dynamikken forsvinner.


Elephant 9 / /


Ryktene forteller at Elephant 9 er et av de feteste livebandene her til lands for tida.Den plateaktuelle trioen består av Ståle Storløkken på tangenter, Torstein Lofthus, trommer og Nikolai Hængsle Eilertsen på bass.

Plateutgivelsene DoodooVoodoo(2008), og ferske Walk The Nile viser et band som blander jazz, rock, prog og psykedelia i sin egen avart av jazzrocken.


TORSTEIN LOFTHUS: Finner Storløkken i intrikate synkoper og brekk. FOTO: KARL BUGGE.

De tre musikerne entrer scenen med jazztypisk nonchalanse denne lørdagskvelden i Oslo,og smeller i gang med Fugl Fønix. Lyden er krystallklar og bandet supertight fra første strofe.

I denne låta beveger bandet seg langt inn i rockens verden, ledet an av Storløkkens tangentbrus. Han veksler mellom fingerbrekkende soloer, og roligere partier, backet opp av intense trommer og bassgitar.


STÅLE STORLØKKEN: Har signert de fleste låtene. FOTO: KARL BUGGE.

De fleste låtene er signert tangentmannen, som tidligere har spilt med blant andre Veslefrekk og Supersilent.

Det voldsomme trøkket er kanskje elefantorkesteret fremste kjennetegn, og gjør bandet mer enn spiselig for andre enn jazzmenigheten. I blant finner Lofthus og Storløkken hverandre i intrikate synkoper og brekk, mens Hængsle Eilertsens bassfingre tar en ørliten pause.


NICOLAI EILERTSEN: Er også å se med Knut Reiersrud, Big Bang, Lester og The National Bank. FOTO: KARL BUGGE.

Under Habanera Rocket byr kompet på en monoton og bossanova-aktig groove, mens Storløkkens tangenter løper nærmest løpsk til tider. Det hele høres ut som om Barry Manilow plutselig ser lyset under en fremføring av Copacabana.

Etter nesten en og en halv time og en ørliten kunstpause, får vi de obligatoriske ekstranumrene. Skink og John Tinnick er skrevet av Hængsle Eilertsen, og her viser rockebassisten seg skikkelig fram, før bandet tar kvelden.

Elephant 9 er tre dyktige musikere som revitaliserer jazzrocken, både i platestudio og på konsertscenen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Elephant9 driver oss nærmest til vanvidd

(16.03.25) En sånn kveld, da man skulle ønske den aldri tok slutt.


Det kunne ikke gå feil – Elephant9 & Terje Rypdal

(01.11.24) Halvannen time historisk god mix av jazz og rock. Veldig langt unna frijazz. Kanskje kan frirock være en brukbar betegnelse.


En elv av myter og magi

(26.04.24) Powertrioen Elephant9 er unik i norsk musikkfauna. Ståle Storløkken på tangenter og diverse synther, skaper magi sammen med Nikolai Hængsle på bass og Torstein Lofthus på trommer og perkusjon, og skaper et fjellstøtt fundament for noe av det mest spennende innen ny musikk her i landet.


Årsbeste fra Elephant9?

(25.02.21) Kreativ prog-jazz-fusion-psykedelia i elitedivisjonen!


Mye tøffere enn toget!

(09.06.19) Gi meg det aller kuleste bandet som vederfarer oss for tida. Gi meg Elephant9.


The sound of Elephant9

(04.03.18) Du behøver ikke like verken rock eller jazz. Det holder å like Elephant9.


Elephant9: Walk The Nile

(24.04.10) Den norske trioen gir ut sin etterlengtede oppfølger til DoDoVooDoo. Og den såkalte vanskelige andreplata er minst like bra som debuten.


Funky elefanter i fri dressur

(16.07.08) Denne trioen er inspirert av jazzrockguruer som Miles Davis og Joe Zawinul. De spiller tett, svett og drivende jazzrockfunk slik det har vært gjort før.


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.