Ida Maria: Katla

Ida Maria, Nesna-jenta som vant Urørtfinalen 2007 er nå ute med sitt andre album. Hun har siden sist samarbeidet med flere etablerte musikere på enkeltstående prosjekter. Et vulkanisk og selvstendig utbrudd er kanskje på sin plass etter dette?


Tittelen Katla gir meg forventninger til en eksplosiv etterfølger av debutalbumet Fortress Round My Heart. Det nye albumet har 8 låter i noe variert stil.

”Quite nice people” er en åpen og ærlig låt, kanskje litt sår for å være en åpningsmelodi, men hun løfter stemningen godt opp videre på cd’en. ”10.000 Lovers”, ”Cherry Red” og "Let’s Leave” gir muntre assosiasjoner til glade 60-talls rytmer og happytune stil. Det gir en herlig og moderne kontrast at tekstene da er litt frekke og noe dristige. Disse låtene er krydret med diskrete detaljer i bakgrunnen, noe som gjør at låtene blir mer underholdende å høre på mer enn en gang. Dette er klart albumets beste spor.

Låten ”Gallery” er en rå blues sang, og sammen med singelhitten "Bad Karma" røsker dette virkelig liv i rebelljenta i meg.

Ida Maria går inn i dystre stemninger med låten ”Devil”, og hun gir oss et psykedelisk mellomspill på gitar, og en kan tydelig høre snerring og knurring fra monstre i mørket. Sangen er noe tung og lang, og virker mest som et spennende eksperiment.

Ida Maria leker med ord og tekst komplementert av gode melodier og jeg lar meg underholde med god begeistring, og her ligger nok en radiohit eller to i dette albumet. Hun viser at hun behersker rå, god blues, og har i tillegg en røff rocke-attitude. Hun viser også allsidighet og en ureddhet når hun eksperimenter med tung gitar-rock og til og med rap på nordnorsk, noe hun kun fenger delvis med.

Om Katla gir en het og eksplosiv opplevelse får være opp til hver enkel lytter å avgjøre, men plata bærer preg av noe usammenhengende stilvalg men med en god rebelsk rød tråd, lik den Ida Maria vi har blitt kjent med.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ida Maria: Perfekt start på festivaldagen

(03.08.23) Etter en rockete fredag var det mange slitne hoder å se på Tøihusplassen, og da passet det ypperlig at karismatiske Ida Maria var på plass for å tvinge folk i gang allerede i halv fem-tiden lørdag ettermiddag.


Ida Maria er seg sjøl lik

(02.07.21) I’m so sick of you, synger Ida Maria. Jeg skjønner ikke helt om hun er lei av seg sjøl eller av rockemyten. Men det er ikke så viktig. Det essensielle er at det røft, tøft og bra.


Ida Maria: Fortress Round My Heart

(12.05.08) "Expectations are such a drag." Der har du det. Hun har nemlig sagt det selv. Som stramme fotlenker klamrer forventningene seg nådeløst også til Ida Marias våryre, lettbeinte debutplate. Fantasier om en punkdronning i skinnende lærstøvler som freser helvetes kvaler over tidligere kjærester ble gruslagt av for mye varmt boksøl, billig tax-free parfyme og stygge solbriller. Jeg er litt skuffet.


Ida Maria: Drive Away My Heart Tonight (single)

(18.12.07) Drive Away My Heart Tonight er andresingelen til Ida Maria, en av de desidert mest interessante stemmene innen norsk populærmusikk for tiden. Der «Oh My God» var pur, frustrert energi, er «Drive Away My Heart Tonight» en sørgelig historie om et knust hjerte pakket inn i en drivende, radiovennlig gitarlåt.


Fire norske til Øya

(29.01.07) Urørt-vinner Ida Maria, Spellemann-vinner Hanne Hukkelberg pluss Skambankt og Deadends er alle klare for Øyafestivalen i august.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.