Ida Maria: Drive Away My Heart Tonight (single)
Drive Away My Heart Tonight er andresingelen til Ida Maria, en av de desidert mest interessante stemmene innen norsk populærmusikk for tiden. Der «Oh My God» var pur, frustrert energi, er «Drive Away My Heart Tonight» en sørgelig historie om et knust hjerte pakket inn i en drivende, radiovennlig gitarlåt.
Jeg har enda våte drømmer om første gangen jeg hørte «Oh My God», Ida Marias håndnummererte førstesingel fra tidligere i år. Denne låten, et høykonsentrat av punket popenergi som tar klypetak og kompromissløst røsker deg ut av høstdvalen, kom som lyn fra klar himmel, en livgivende vitamininnsprøytning av sjeldne dimensjoner. Ida Maria fremstod som en rålekker popprinsesse i blodrød, hvitprikket Omo Color-kjole sammenlignet med det utvaskede, nedbørsgrå listefyllet vi for øvrig ble (og blir) bombardert med. Å kaste henne i potetkjelleren sammen med et dusin svenske garasjeband ville være utilgivelig, noe hun beviste med b-sporet «We're All Going To Hell». Her sitter hun som en Chan Marshall/Björk/Ida Maria hybrid med en lanterne fremst i en robåt, og maner til allsang med «We're all going to hell, yeaaaah, sing with me now!» Det er lenge siden fordervelse og den ubønnhørlige fortapelse har lytt så deilig.
Tidligere i desember slapp Nesna Records andresingelen hennes, Drive Away My Heart Tonight/Leave Me, Let Me Go, og jeg var spent, å så spent. Der «Oh My God»s smittende gitarer og fengende pophooks bykset i ansiktet på deg og fikk deg til å virke tyve år yngre, er «Drive Away My Heart Tonight» en dypere og mørkere affære. Smilende tenåringsangst og energisk frustrasjon er byttet ut med dyster, dyster lyrikk pakket inn i en radiovennlig melodi. Ida Marias såre «Leave me bleeding on the floor from my heart's core; Oh, drive away my heart tonight, 'cos it's no longer mine» runger ut midt i singelen, en trist, hjerteknust historie pakket inn som en drivende, rocka gitarlåt. Stemmen hennes låter fabelaktig og er hennes sterkeste kort i løpet av de drøye tre minuttene sangen varer. De umiddelbare riffene fra «Oh My God» er borte, tilbake står en eldre Ida Maria, midt på scenen med øm stemme og tynnslitte nerver. B-sporet, «Leave Me, Let Me Go», starter med rolig tromming og gitar, og Ida Marias nære vokal får meg til å tenke på de mer likefremme Chan Marshall-øyeblikkene, der låten etterhvert tar sats, klyver høyere og høyere, nærmest løper opp en stige, før hun, akkurat idet hun har kommet så høyt som hun kunne, kaster seg ut som et modent blad, akende frem og tilbake, rutsjende mot bakken nedenfor. Smilende trist synger hun «Leave me, leave me, leave me, let me go».
Til tross for at bitene i «Drive Away My Heart Tonight» resonnerer sterkere ved gjentatte gjennomspillinger, forblir «Oh My God» den kvintessensielle Ida Maria låten så langt. Både a- og b-sporet på singelen viser at Ida Maria er mye mer enn tre riff på tre minutter, og hun viser seg som en voksen og allsidig låtskriver med en fabelaktig stemme; en stemme som kan få deg til å tenke på flere kjente kvinnelige vokalister, men som samtidig er genuint henne. Med dette har hun vist seg fra en spennende voksen side, og at de som gleder seg til en langspiller på nyåret har mye godt i vente.
Del på Facebook | Del på Bluesky