Yes: Motivert skranglenostalgi

(Oslo/PULS): Etter 2 timer og 25 minutter strekker Chris Squire sin Rickenbacker-bass i været og smiler bredt i triumf. Energien, finspillet og to viktige profiler manglet i en ellers sjarmerende nostalgibombe på Sentrum Scene fredag kveld.

---

Yes / /

Av Odd Inge Rand // 12.12.09

---

Yes feirer 40 år, og de gjør det fortrinnvis med Steve Howe, Chris Squire og Alan White fra de klassiske årene. Med seg har de også vokalisten Benoit David og sønn til Rick Wakeman, Oliver. Kuriøst nok, men det er livsviktige ting som mangler i dagens Yes-leir.

Men selv om Benoit David sang tidvis surt og usikkert, er han en flink fyr. Det er også feil og si at han ikke passer inn, for ingen kan egentlig erstatte Jon Anderson som har en signatur som ingen andre klarer å gjenskape. Man kan til sammenligning bare grøsse ved tanken om at Aerosmith kanskje skal ut på veien med en erstatning for Steven Tyler.

BENOIT DAVID: Lys og fin stemme, men ingen Jon Anderson. FOTO: ODD INGE RAND.

Uansett virker kjemien inntakt i den gamle symfoniske storheten Yes, for det var nemlig mer smil å spore blant Howe, Squire og White denne gangen enn på samtlige besøk i Skandinavia så langt i dette tiåret med Anderson.

Låtmessig var det også duket for litt kuriosa, da Andersons fravær banet vei for Drama-låtene "Tempus Fugit" og "Machine Messiah" inn i blant andre overraskelser som Time And A Words "Astral Traveller" og Tormatos rolige "Onward" der Benoit David gjorde en helt grei jobb.

ALAN WHITE: Det han gjør med trommestikkene i 2009 er dessverre slappe saker. FOTO: ODD INGE RAND.

Det kan ikke sies om "I've Seen All Good People" der David sleit, og når Alan White også sliter voldsomt med motoren og flere låter blir fryktelig bakpå med total mangel på energi og snert blir det litt trist. Således var Alan White hovedgrunnen til at Yes ikke låt i nærheten av optimalt denne dagen, selv om Chris Squire hadde en strålende opplagt dag på jobben. Steve Howe på sin side har sin litt rotete spillestil på sine eldre dager, men han er likevel et fascinerende skue med sine konstante skift av gitarer, og der han dirigerer Alan White i håp om at sistnevnte skal henge litt bedre med.

CHRIS SQUIRE: Han virket direkte sur i Konserthuset i 2001 og i Spektrum i 2004, men på Sentrum Scene fredag smilte han som en sol. FOTO: ODD INGE RAND.

Uansett er nærmere 150 minutter imponerende fra et band som er 40 år, hvis nøkkelmedlemmer er bikket 60 for lengst. Men det er langt i fra oppsiktsvekkende da både Jethro Tull, ZZ Top og Deep Purple har gjort det fra hovedstadsscenene før i år.

Man skal ikke helle kaldt vann over de gamle sliterne, men sett i lys av de nevnte referansene fra samme tidsepoke i avsnittet over er kanskje Yes nærmest å kreve tvangspensjonert av disse. En siste runde med Jon Anderson er kanskje å tro på julenissen, men det ville vel være trist om siste reis skulle være denne versjonen av Yes som ikke manglet sjarm og vilje, men faktisk tilstrekkelig med integritet og identitet.

STEVE HOWE: Han har spilt i Yes i 40 år, men fredag spilte han til og med "Astral Traveller" fra før han var begynt i bandet. FOTO: ODD INGE RAND.

Yes spilte dette på Sentrum Scene fredag:

Firebird Suite Intro/Siberian Khatru/I've Seen All Good People/Tempus Fugit/Onward/Astral Traveller/White Solo/Yours Is No Disgrace/And You And I/Howe Solo/Owner Of A Lonely Heart/South Side Of The Sky/Machine Messiah/Heart Of The Sunrise/Roundabout

Ekstra: Starship Trooper

---

Del på Facebook | Del på Bluesky