Sjukt bra, Mayhem!
Intrikate melodilinjer? Snakk om! Støy? Dette er melodiøst så det holder!
Du vil antageligvis aldri finne meg på Infernofestivalen. Om jeg ikke greier lese en bandlogo vet jeg temmelig sikkert at dette ikke er bandet for meg. Det er ikke det at jeg misliker svart-/dødmetall, jeg skjønner det bare ikke, og i en verden der det er så mye spennende musikk prioriterer jeg det ikke.
Men dette er Mayhem, som jeg tross alt har hatt et perifert forhold til siden jeg vokste opp på Langhus og jobbet på «comeback-konserten» deres på Mars i 1998 og digga 40-års jubileumskonserten for snart to år siden.
«Free the guitar and the rest will follow», fritt sitert av En Vogue (1992). «Intrikate melodilinjer» skrev jeg om konserten for to år siden, og det har de jo. Dessuten liker jeg deathcore og utfordringer, og jeg hører på litt flere (ganske mange flere) band enn de fleste (på min alder) så dette gleder jeg meg egentlig til!
Første lytting av skiva skjedde mens jeg gikk i en snøhvit skau, med snøfnugg som danset rundt meg. Jeg følte umiddelbart for å dra hetta enda lenger ned i ansiktet og ønsket jeg hadde blodrød kappe som virvlet rundt beina mine. Jeg vandret nok litt lenger enn jeg normalt hadde gjort, sola gikk sakte ned og ga et inntrykk av at trærne brant – før skyggene kom og jeg vaset videre i snøen i grålysningen. Snøfnuggene føltes etter hvert som asken som danset i «Terminator 2» (1991).
Bandet er det samme som sist jeg så dem. Necrobutcher på bass er eneste opprinnelige medlemmet, men Hellhammer (trommer) har vært med siden 1988 og Attila Csihar begynte å synge i 1992, i tillegg har de Teloch og Ghul på gitar.
Gitarene er så sjukt rå, av og til er de nesten underjordiske, jeg blir litt smått mørkeredd og forventer å se en gigantisk villsvinråne med mord i blikket og halvmeterlange hoggtenner som det renner blod fra der jeg vaser i skauen (ja, jeg har en ørliten fobi når det gjelder villsvin). Vokalen til Attila gjør det ikke enklere, den er så intens at jeg tror mørkreddheten kommer derfra.
Jeg mistenker at «Weep for Nothing» er favorittlåta mi. Gitarene her er så sjukt rå og jeg kjenner hjernen min bare suger til seg intensiteten. «Intrikate melodilinjer» jaaaaaa altså ved andre gjennomlytting er jeg hekta. Dette er så rått at jeg til og med hører på skiva i bilen, selv om den ikke akkurat har høyttalere som funker best på støy. «Støy», for dette er melodiøst så det holder. Brutal melodiøsitet.
I tilfelle du ikke har skjønt det: Jeg digger denne skiva. Den er helt utrolig bra! Jeg regner med at Mayhem-fans gamle som nye vil elske «Liturgy of Death». Den er akkurat så tung og melodisk som jeg forventer. Lydbildene er helt enorme og bandet er så tight og rått. Låtmaterialet er variert og spennende, og jeg er skikkelig imponert.
Låtliste: Ephemeral Eternity (feat. Garm & Ulver) // Despair // Weep for Nothing // Aeon’s End // Funeral of Existence // Realm of Endless Misery // Propitious Death // The Sentence of Absolution // Life Is a Corpse You Drag (Bonus Track) // Sancta Mendacia (Bonus Track)
Del på Facebook | Del på Bluesky