Yes feiret bursdag i Spektrum

(Oslo/PULS): Siden 1969 har Yes vært igjennom det meste. Men når en karriere med mange opp- og nedturer skal oppsummeres gjøres det med deres klassiske besetning i en tre timers lang konsert. 3.500 nordmenn feiret 35 år sammen med symforockens mestere i Oslo Spektrum lørdag kveld.

---

Yes / /

Av Odd Inge Rand // 06.06.04

---

Jon Anderson, Steve Howe, Rick Wakeman, Alan White og Chris Squire har forlengst skrevet seg inn i historiebøkene. Sistnevnte er den eneste av dem som har vært representert i alle versjoner av Yes, fra de to ytterpunktene Tales From Topographic Oceans til popskiva 90125.

Alt er inkludert i Yes´ jubileumsturné, selv om nok Rick Wakeman og Steve Howe ikke synes det er helt maksimalt å spille "Owner Of A Lonely Heart" og "Rhythm Of Love". De føler nok seg best hjemme i de episke slagerne "I´ve Seen All Good People", "South Side Of The Sky" og "Yours Is No Disgrace".

Men rett skal være rett, skal man oppsummere 35 år på tre timer skal man ha med litt av alt. Og selv blant åpenbare poster på setlisten fantes det overraskelser i form av låter bandet ikke har spilt på en stund. Etter at den grasiøse "Firebird Suite" hadde tonet ut, falt sceneteppet og Steve Howes steelgitar tok oss inn i "Going For The One" fra 1977; og den har vel ikke blitt spilt siden Keys To Ascension.

CHRIS SQUIRE: Har alltid vært i Yes. (Foto: Odd Inge Rand)

Kveldens eldste overraskelse ble Time And A Words "Sweet Dreams", mens "Turn Of The Century", "Wonderous Stories" og "Mind Drive" var andre godt valgte låter. Yes vet å gå på skattejakt i katalogen deres, men denne gangen hadde de også ryggrad til å gi publikum noe helt spesielt. Starten av andre settet var nemlig fem løsslupne aldrende menn på scenekanten med akustiske instrumenter; ispedd en relativt stor dose humor for denne kvintetten å være.

Jon Anderson og Rick Wakeman startet avdelingen med "The Meeting", som strengt tatt ikke er en Yes-låt i det hele tatt. Denne gjorde som kjent disse herrene sammen med Bill Bruford og Steve Howe; bedre kjent som Anderson Bruford Wakeman Howe tilbake i ´89. Videre fikk vi morsomme versjoner av "Long Distance Runaround", Going For The One´s flotte "Wonderous Stories", en rhythm and blues-versjon av "Roundabout" og publikumshøydaren "Owner Of A Lonely Heart".

Det var et lekent Yes et voksent Oslo-publikum fikk oppleve lørdag kveld. Det var ikke noe å si på spilleegenskapene, og ihvertfall ingenting på spillegleden. De som har fulgt Yes i det siste vet at Steve Howe noen ganger har litt problemer å få fingrene til å lystre, men når han var helt alene i "Second Initial" var alt tilgitt. Inn i mellom hørtes også Jon Anderson litt anstrengt ut, spesielt da han forlot scenen for å gå rundt i salen å hilse på folket under "Rhythm Of Love"; men her var det nok andre aspekter som gjorde sitt til at han hørtes ut som han gjorde.

RICK WAKEMAN: Endelig tilbake i Yes. (Foto: Odd Inge Rand)

3 timer går fort i selskap med Yes´ musikk. Og selv om vi fikk en solid setliste er det alltid ting man savner. For min egen del hadde jeg gjerne sneket inn både "Perpetual Change", "Close To The Edge", "Siberian Khatru" og "Heart Of The Sunrise" men det er vanskelig å bestemme seg for hva å ta ut. Så da hadde vi sittet der i fire timer. Jeg tror både jeg og bandet hadde fikset det ganske bra...

Yes spilte dette i Spektrum:

1. sett:

Intro: Firebird Suite/Going For The One/Sweet Dreams/I´ve Seen All Good People/Mind Drive/South Side Of The Sky/Turn Of The Century/Foot Prints/Mind Drive (Conclusion)/Yours Is No Disgrace

2. sett:

The Meeting/Long Distance Runaround/Wonderous Stories/Time Is Time/Roundabout/Show Me/Owner Of A Lonely Heart/Second Initial (Howe Solo)/Rhythm Of Love/And You And I/Ritual

Ekstra:Starship Trooper

---

Del på Facebook | Del på Bluesky