Yes!

Det er ikke slik at vi her på Puls liker alle plater som gis ut. Det bare ser sånn ut.

Av Anonym // 09.12.98

Saken er at vi har et par-tre høstmåneder "å ta igjen". Siden det allikevel kommer så lite ny musikk rett oppunder jul, velger vi i stor grad å konsentrere oss om godbitene du muligens har gått glipp av denne Svarstad Hauglands andre høst som statsråd.

I begynnelsen av januar, tenker jeg – er vi tilbake i en hverdag som ikke alltid er like lysende.

OK?

Del på Facebook | Del på Bluesky

Yes: Motivert skranglenostalgi

(12.12.09) (Oslo/PULS): Etter 2 timer og 25 minutter strekker Chris Squire sin Rickenbacker-bass i været og smiler bredt i triumf. Energien, finspillet og to viktige profiler manglet i en ellers sjarmerende nostalgibombe på Sentrum Scene fredag kveld.

Yes: 40 år på kunstens knivsegg

(10.12.09) Fredag står Yes igjen på en norsk scene, men Jon Anderson glimrer med sitt fravær. Det er imidlertid ikke uvanlig at profiler kommer og går i den symfoniske storheten. PULS ser på 40 år med vanskelige akkorder, snedige temposkifter, ekstrem gjennomtrekk og en herlig utdatert hitlåt.

Yes: Live at Montreux 2003

(24.05.07) DVD-serien med konserter fra Montreux fortsetter, en serie som nå teller alt fra Deep Purple og Alice Cooper til Van Morrison og Lou Reed. Innspilt i 2003, så er dette fra den første turnéen de gjorde med Rick Wakeman på flere år. Her er det mange godbiter!

Hyggestund med Jon Anderson

(17.09.05) (Oslo/PULS): Med en fin dose gode historier og mye fint på hjertet reiser Yes-vokalist Jon Anderson rundt mutters alene om dagen. Med sitt one-man show "Work In Progress" inntok han fredag Rockefeller og varmet et dedikert publikum.

Yes feiret bursdag i Spektrum

(06.06.04) (Oslo/PULS): Siden 1969 har Yes vært igjennom det meste. Men når en karriere med mange opp- og nedturer skal oppsummeres gjøres det med deres klassiske besetning i en tre timers lang konsert. 3.500 nordmenn feiret 35 år sammen med symforockens mestere i Oslo Spektrum lørdag kveld.

Yes til Oslo Konserthus i november

(18.06.01) For første gang siden sommer'n '84 er Yes tilbake i Norge, hvis vi ser bort fra samarbeidsprosjektet Anderson / Bruford / Wakeman / Howe som gjesta Skedsmohallen i 1989. Det hele vil foregå i Oslo Konserthus 7. november.

Yes: Live From House Of Blues

(07.11.00) "Elsket og hatet", slik lød et av Arbeiderbladets siste slagord før Steinar Hanson sa takk og farvel til den jevne leser i Groruddalen. Bandet som burde hatt patent på parolen heter Yes. Tidlig på 70-tallet lærte de et ganske så ufattelig stort publikum opp til virkelig å digge ordendtlig komplisert musikk. Gymnasiaster og unge studenter over den ganske vestlige halvkule tente stearinlys og fyrte opp til tonene av "Fragile", "Close To The Edge" og "Tales From Topographic Oceans". I fullt alvor lagde de en sang de kalte "Cans And Brahms", bygd på den tyske 1800-talls komponisten Johannes Brahms´4. symfoni... (Sjangerkollegene i Emerson, Lake & Palmer fant "pop"-føde hos Mussorgsky og Sibelius.) Det ble kalt progressiv rock, alternativt symforock - og lå virkelig lysår unna Chuck Berry. I historisk lys måtte det bli pønk av slikt , og ganske riktig - bare få år seinere sa Sex Pistols hit, men faen ikke ett skritt lenger! Yes var et slags hatobjekt nummer én for musikanter/publikum som mente de fant opp den enkle rocken påny, og burde således takkes på det aller varmeste av alle som kom til å vokse opp med Damned, Clash, Stranglers og Johnny Thunders. Uten Yes, intet Sex Pistols!

Rick Wakeman: Return To The Centre Of The Earth

(30.03.99) Ei hel plate – 75 minutter lang – som låter som Elton Johns ”Funeral For A Friend” og John Miles’ ”Music”? Rick Wakeman (ex-Yes) har lagd den definitive symforock-skiva.

Sjukt bra, Mayhem!

(06.02.26) Intrikate melodilinjer? Snakk om! Støy? Dette er melodiøst så det holder!

Energiskt, råtøft - Lily Löwe!

(05.02.26) Algoritmene er på min side igjen, og sendte meg Lily Löwe og «Beautiful Disaster». Uffda, tenkte jeg, hva har jeg egentlig bedt om? Med en sånn tittel angret jeg meg i ca. tre sekunder. Det var med litt skrekkblandet fryd jeg satte på første låta.

Jonas Alaska står på sitt, og han står støtt

(04.02.26) Jonas Alaska skriver stadig vekk de aller fineste sanger. Han skriver til og med morsomt og usentimentalt om å det være pappa. Men kunne han sprudla enda mer?

Helvete Inc lever opp til navnet

(04.02.26) Seigt, dystert, tungt, spenstig - akkurat så interessant som jeg hadde håpet på.