Yes: Live at Montreux 2003

DVD-serien med konserter fra Montreux fortsetter, en serie som nå teller alt fra Deep Purple og Alice Cooper til Van Morrison og Lou Reed. Innspilt i 2003, så er dette fra den første turnéen de gjorde med Rick Wakeman på flere år. Her er det mange godbiter!


I forkant av dette gjorde Yes en meget omfattende turné for å promotere 2001-albumet Magnification med fullt strykeorkester, og med Tom Brislin på tangenter i Rick Wakemans fravær. Magnification-turnéen tok de også til Oslo Konserthus, mens en konsert i Nederland er dokumentert med DVD'en Yessymphonic.

I det store og hele er Yes-historien godt dokumentert i filmformat, med Yesstory (1972), Live at Q.P.R. (1975) og Live from Philadelphia (1978) fra de gode gamle dager, mens 90125 Live fra 1984 dokumenterer pop-bandet Yes midt i det Steve Howe-manglende "Owner Of A Lonely Heart"-hysteriet.

Foruten en kort visitt som resulterte i Keys To Ascencion-DVDen i 1996, har Rick Wakeman uteblitt fra det klassiske Yes siden Tormato fra 1978 frem til sommerturnéen i 2003, der Puls fikk oppleve storhetstidbesetningen på Sweden Rock Festival.

Der fikk det voksne publikum oppleve samme settet som de her gjør under Montreux Jazz Festival, og det er mye Fragile-stoff å få med seg. Konserten åpner forøvrig med Close To The Edge-klassikeren "Siberian Khatru", den da relativt ferske "Magnification" og overraskelsen "Don't Kill The Whale" fra utskjelte Tormato.

Som sagt, Fragile er godt representert, og hvor lenge siden er det ikke folk har hørt "We Have Heaven", "South Side Of The Sky", "The Fish" og den gnistrende "Heart Of The Sunrise"? I tillegg kommer også "Long Distance Runaround" og "Roundabout" fra samme album, så fans av Fragile har intet valg - denne konserten må du ta hjem til stua.

Andre klassikere inkluderer selvsagt "And You And I", "I've Seen All Good People" og "Awaken". Bandet Yes debuterte jo i 1968, og selv om Jon Anderson synger like klokkerent ennå så er det litt gubbe-faktor over Yes så langt inne i det nye milleniummet. Likefullt er det en solid gjennomgang av hittil siste tur med gamlegutta, som strekte seg også til et Oslo Spektrum-besøk i 2004 og DVD'en Live At Tsongas som kom i fjor og markerte bandets 35-års jubileum.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Yes: Motivert skranglenostalgi

(12.12.09) (Oslo/PULS): Etter 2 timer og 25 minutter strekker Chris Squire sin Rickenbacker-bass i været og smiler bredt i triumf. Energien, finspillet og to viktige profiler manglet i en ellers sjarmerende nostalgibombe på Sentrum Scene fredag kveld.


Yes: 40 år på kunstens knivsegg

(10.12.09) Fredag står Yes igjen på en norsk scene, men Jon Anderson glimrer med sitt fravær. Det er imidlertid ikke uvanlig at profiler kommer og går i den symfoniske storheten. PULS ser på 40 år med vanskelige akkorder, snedige temposkifter, ekstrem gjennomtrekk og en herlig utdatert hitlåt.


Hyggestund med Jon Anderson

(17.09.05) (Oslo/PULS): Med en fin dose gode historier og mye fint på hjertet reiser Yes-vokalist Jon Anderson rundt mutters alene om dagen. Med sitt one-man show "Work In Progress" inntok han fredag Rockefeller og varmet et dedikert publikum.


Yes feiret bursdag i Spektrum

(06.06.04) (Oslo/PULS): Siden 1969 har Yes vært igjennom det meste. Men når en karriere med mange opp- og nedturer skal oppsummeres gjøres det med deres klassiske besetning i en tre timers lang konsert. 3.500 nordmenn feiret 35 år sammen med symforockens mestere i Oslo Spektrum lørdag kveld.


Yes til Oslo Konserthus i november

(18.06.01) For første gang siden sommer'n '84 er Yes tilbake i Norge, hvis vi ser bort fra samarbeidsprosjektet Anderson / Bruford / Wakeman / Howe som gjesta Skedsmohallen i 1989. Det hele vil foregå i Oslo Konserthus 7. november.


Yes: Live From House Of Blues

(07.11.00) "Elsket og hatet", slik lød et av Arbeiderbladets siste slagord før Steinar Hanson sa takk og farvel til den jevne leser i Groruddalen. Bandet som burde hatt patent på parolen heter Yes. Tidlig på 70-tallet lærte de et ganske så ufattelig stort publikum opp til virkelig å digge ordendtlig komplisert musikk. Gymnasiaster og unge studenter over den ganske vestlige halvkule tente stearinlys og fyrte opp til tonene av "Fragile", "Close To The Edge" og "Tales From Topographic Oceans". I fullt alvor lagde de en sang de kalte "Cans And Brahms", bygd på den tyske 1800-talls komponisten Johannes Brahms´4. symfoni... (Sjangerkollegene i Emerson, Lake & Palmer fant "pop"-føde hos Mussorgsky og Sibelius.) Det ble kalt progressiv rock, alternativt symforock - og lå virkelig lysår unna Chuck Berry. I historisk lys måtte det bli pønk av slikt , og ganske riktig - bare få år seinere sa Sex Pistols hit, men faen ikke ett skritt lenger! Yes var et slags hatobjekt nummer én for musikanter/publikum som mente de fant opp den enkle rocken påny, og burde således takkes på det aller varmeste av alle som kom til å vokse opp med Damned, Clash, Stranglers og Johnny Thunders. Uten Yes, intet Sex Pistols!


Rick Wakeman: Return To The Centre Of The Earth

(30.03.99) Ei hel plate – 75 minutter lang – som låter som Elton Johns ”Funeral For A Friend” og John Miles’ ”Music”? Rick Wakeman (ex-Yes) har lagd den definitive symforock-skiva.


Yes!

(09.12.98) Det er ikke slik at vi her på Puls liker alle plater som gis ut. Det bare ser sånn ut.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.