Hyggestund med Jon Anderson

(Oslo/PULS): Med en fin dose gode historier og mye fint på hjertet reiser Yes-vokalist Jon Anderson rundt mutters alene om dagen. Med sitt one-man show "Work In Progress" inntok han fredag Rockefeller og varmet et dedikert publikum.

Jon Anderson / /

Av Odd Inge Rand // 17.09.05

Om en måneds tid blir den lett gjenkjennelige røsten fra Yes 61 år. Det ser ikke slik ut, for godeste Jon Anderson fra Lancashire har både helsen og stemmen i behold.

Det ble låter fra hele livet hans fra scenen på Rockefeller, fint dekorert med symboler og en storskjerm med fiffige detaljer. Mannen selv fortalte gode historier mellom låtene, og jammen fikk vi ikke en del Yes også.

De siste årene har bandet Yes turnert flittig, og de andre medlemmene jobber også med sitt om dagen. I Andersons solosetting fikk vi tidlig låter som "Long Distance Runaround" og "Yours Is No Disgrace". Han er ingen fantastisk gitarist, og hans midi-oppsett styrer også strykere, fløyter, koringer og perkusjon fra kassegitaren. Til tider veldig rotete, men alltid veldig sjarmerende.

Jon Anderson viste seg som en skikkelig storyteller, fra hans historie om møtet med Vangelis Papathanassiou i 1971, til hans senere opplevelser med den yngre garde som lærer og medmusikant for en gjeng tenåringer han møtte etter en konsert i Chicago.

Hele settingen var en fryd å være på, og ble aldri kjedelig. Jon Anderson hadde en varm tilstedeværelse, og ispedd humor og god formidlingskraft fremførte han mye bra musikk på en egen og spesiell måte. Halvveis ut i konserten satte han seg ved pianoet og fortalte om gangen da han skulle overraske sin kone med å pynte til jul, men falt ned av stigen og skadet ryggen stygt. Han kunne ikke annet gjøre enn å sitte ved pianoet og komponere og synge. På en uke lagde han 40 låter, og et par av dem fikk vi høre på Rockefeller. I denne seansen streiftet han også innom Yes-klassikerne "Close To The Edge" og "The Revealing Science Of God".


JON ANDERSON: Litt Yes på lager. (Foto: Odd Inge Rand)

Senere ble det mer, igjennom en flott versjon av "Nous Sommes Du Soleil", "Wonderous Stories" og en mildt sagt morsom versjon av "Owner Of A Lonely Heart". En strålende og tilbakelent kveld med godt selskap.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Yes: Motivert skranglenostalgi

(12.12.09) (Oslo/PULS): Etter 2 timer og 25 minutter strekker Chris Squire sin Rickenbacker-bass i været og smiler bredt i triumf. Energien, finspillet og to viktige profiler manglet i en ellers sjarmerende nostalgibombe på Sentrum Scene fredag kveld.

Yes: 40 år på kunstens knivsegg

(10.12.09) Fredag står Yes igjen på en norsk scene, men Jon Anderson glimrer med sitt fravær. Det er imidlertid ikke uvanlig at profiler kommer og går i den symfoniske storheten. PULS ser på 40 år med vanskelige akkorder, snedige temposkifter, ekstrem gjennomtrekk og en herlig utdatert hitlåt.

Yes: Live at Montreux 2003

(24.05.07) DVD-serien med konserter fra Montreux fortsetter, en serie som nå teller alt fra Deep Purple og Alice Cooper til Van Morrison og Lou Reed. Innspilt i 2003, så er dette fra den første turnéen de gjorde med Rick Wakeman på flere år. Her er det mange godbiter!

Yes feiret bursdag i Spektrum

(06.06.04) (Oslo/PULS): Siden 1969 har Yes vært igjennom det meste. Men når en karriere med mange opp- og nedturer skal oppsummeres gjøres det med deres klassiske besetning i en tre timers lang konsert. 3.500 nordmenn feiret 35 år sammen med symforockens mestere i Oslo Spektrum lørdag kveld.

Yes til Oslo Konserthus i november

(18.06.01) For første gang siden sommer'n '84 er Yes tilbake i Norge, hvis vi ser bort fra samarbeidsprosjektet Anderson / Bruford / Wakeman / Howe som gjesta Skedsmohallen i 1989. Det hele vil foregå i Oslo Konserthus 7. november.

Yes: Live From House Of Blues

(07.11.00) "Elsket og hatet", slik lød et av Arbeiderbladets siste slagord før Steinar Hanson sa takk og farvel til den jevne leser i Groruddalen. Bandet som burde hatt patent på parolen heter Yes. Tidlig på 70-tallet lærte de et ganske så ufattelig stort publikum opp til virkelig å digge ordendtlig komplisert musikk. Gymnasiaster og unge studenter over den ganske vestlige halvkule tente stearinlys og fyrte opp til tonene av "Fragile", "Close To The Edge" og "Tales From Topographic Oceans". I fullt alvor lagde de en sang de kalte "Cans And Brahms", bygd på den tyske 1800-talls komponisten Johannes Brahms´4. symfoni... (Sjangerkollegene i Emerson, Lake & Palmer fant "pop"-føde hos Mussorgsky og Sibelius.) Det ble kalt progressiv rock, alternativt symforock - og lå virkelig lysår unna Chuck Berry. I historisk lys måtte det bli pønk av slikt , og ganske riktig - bare få år seinere sa Sex Pistols hit, men faen ikke ett skritt lenger! Yes var et slags hatobjekt nummer én for musikanter/publikum som mente de fant opp den enkle rocken påny, og burde således takkes på det aller varmeste av alle som kom til å vokse opp med Damned, Clash, Stranglers og Johnny Thunders. Uten Yes, intet Sex Pistols!

Rick Wakeman: Return To The Centre Of The Earth

(30.03.99) Ei hel plate – 75 minutter lang – som låter som Elton Johns ”Funeral For A Friend” og John Miles’ ”Music”? Rick Wakeman (ex-Yes) har lagd den definitive symforock-skiva.

Yes!

(09.12.98) Det er ikke slik at vi her på Puls liker alle plater som gis ut. Det bare ser sånn ut.

Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!

I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.

Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.

For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.

Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.