På metall-party med Avantasia

Tobias Sammet ble født i Vest-Tyskland i 1977, startet Edguy i 1992, og siden har det ikke vært stille fra han. Metalloperakonseptet Avantasia var ment å være kun en studioutgivelse i 1999 men jammen ble det ikke mer, både skiver og turné, fra 2006. Konseptet er enkelt: man tager en gjeng dyktige musikere, en større gjeng dyktige vokalister, skriver noen kule låter og gir publikum det de vil ha: party metall.

---

Avantasia / Sentrum Scene / 25.04.25

Av Siri Bjoner // 28.04.25

---

«Party metall» var det en trivelig herremann fra Mysen som kalte det, men det stemmer veldig godt. Sammet sjøl har en fantastisk stemme, men når han inviterer med seg et stjernelag på scenen, da blir det virkelig storslagent. Kveldens gjestevokalister var Adrienne Cowan (Seven Spires, Eluveitie), Tommy Karevik (Kamelot, Seventh Wonder, Ayreon), Herbie Langhans (Firewind, Voodoo Circle, Sinbreed, Beyond the Bridge, Seventh Avenue), Ronnie Atkins (Pretty Maids), Eric Martin (Mr. Big, Tak Matsumoto Group), Kenny Leckremo (H.E.A.T.) og Chiara Tricarico (Ravenworld, Moonlight Haze, Sound Storm, Temperance).

Og selv om det knapt finnes noe mer utradisjonelt metallinstrument enn sekkepipene til Jonathan Davis i Korn, er flygelet som Sammett spilte på i «Lucifer» en god nummer to. Celloene til Apocalyptica er så dagligdagse at de knapt kan kalles utradisjonelle metallinstrument. Dog er de fortsatt mitt favorittinstrument når det gjelder metall, altså!

«On social media, there’s always one or two, who say it’s shit and you should stop doing it» - meldingen før «Here Be Dragons» er klar. Og ja, det er litt for mange der ute som slenger om seg med dritt uten at de egentlig har noe forhold til artisten. Nesten verre er det med musikkjournalister som omtaler musikk de overhodet ikke har noe forhold til og synes det er greit å slakte ting fordi de ikke skjønner det.

Av og til går jeg på konserter der det aldri kommer noe på trykk, fordi jeg ikke greier skrive en anmeldelse som artisten fortjener. Avantasia er ikke et slikt band. Jeg synes at de er et av de feteste livebanda som finnes der ute. Energien på scena og fra scena er intens. Ikke bare er den intens, det er ethundreogfemti minutter med rein energi. Nesten dobbelt så lenge som de aller fleste konserter. Og det er sjitkult. Ingenting gleder meg mer enn å høre et dønn solid og supertight band med en smörgåsliste over dyktige vokalister.

Og det rocker så innmari. Når fotoangivelsen er «Første tre låter fra pit, og fritt frem fra salen etterpå» er det bare å finne seg en optimal plassering for jeg veit at beina vil danse og øya vil fotografere. Men med tjuetre låter er det plenty med tid for begge deler!

Dette var en festkveld, enkelt og greit. «This is our first - and last - hit single. We don’t need that, we’ve been around for 26 years, play heavy metal and don’t need hit singles!» og det stemmer så bra. «Lost in Space» er kul, men det spiller da ingen rolle om noen av låtene deres har havnet på noen hitlister, for vi danser og svetter og drekker og koser oss så innmari!

Tobias - this sure ain’t shit and I hope you never stop doing it.

Låtliste: Creepshow // Reach Out for the Light // The Witch // Devil in the Belfry // Phantasmagoria // What's Left of Me // Dying for an Angel // Against the Wind // Here Be Dragons // The Story Ain't Over // Avalon // Let the Storm Descend Upon You // Promised Land // The Toy Master // Twisted Mind // The Wicked Symphony // Shelter from the Rain // Farewell // The Scarecrow // Death Is Just a Feeling // Lucifer // Lost in Space // Sign of the Cross / The Seven Angels

---

Del på Facebook | Del på Bluesky