Over The Rhine: Snow Angels

Akkurat da vi trodde desember var tom for juleplater vi ville høre, får vi en ny fra Ohiobaserte Over The Rhine. I alt tolv originaler, i hovedsak lett vokaljazz med inspirasjon hentet fra roots- og bluesbasert amerikansk tradisjonsmusikk, er hva som tilbys på Snow Angels. Dette vil for mange være balsam for ørene og en kjærkommen pustepause fra årstidens mas.

Av Hans Joakim Skadsem // 16.12.07

Kjernen i Over The Rhine er ekteparet Karin Bergquist og Linford Detweiler, som har holdt fakkelen brennende siden tidlig på nittitallet. Gjennom en rekke alternativ folkpop plater, har bandet fra Cincinnatti, Ohio, opparbeidet seg en lojal fanbase i den amerikanske midtvesten. De er ofte sammenlignet med band som 10.000 Maniacs og folky R.E.M., og er altså julen 2007 plateaktuelle med deres andre juleplate, døpt Snow Angels.

Selv om de får støtte av et par hjelpende hender underveis, er dette Bergquists og Detweilers plate. Alle de tolv sangene er skrevet og arrangert av ekteparet, og det er Detweilers piano og Bergquists stemme som deler hovedscenen gjennom hele platen. Jeg vil kalle Snow Angels for vokaljazz eller voksenpop. Det er en relativt utradisjonell amerikansk juleplate i den forstand: I stedet for å være baktung med svulstige og glatte juleballader, trekker den sterke veksler på eldre jazz-, roots- og bluesinspirert Americana.

Platen åpner med ett av høydepunktene, «All I Ever Get For Christmas Is Blue». Satt til Detweilers melankolske piano, tar Bergquist opp kampen med jazzdivaer fra svundne tider. Selv om hun aldri når opp til de luftige høydene hun sikter mot, har Bergquist en sterk og veltrent stemme. Se opp for billige kopier. Akustisk gitar og kontrabass er instrumenteringen på folkpop'en «Little Town», som, med linjene «The wounds of generations almost too deep to heal; Scar the timeworn miracle and make it seem surreal» retter blikket utover Ohios grenser, mot dagens Bethlehem. Sørstatene besøkes på «New Redemption Day», som viser en forsøksvis rocket gospelversjon av Over The Rhine, før bandet drar tilbake til den nedsnødde midtvesten på fabelaktige «Snowed In With You», som er enda et lett jazzet piano- og fiolinspor hvor Bergquist virkelig skinner og får vise frem allsidigheten i stemmen sin. Fra lett sentimentale «Snowed In With You», havner vi på et mykt blueskjør med «North Pole Man»; mer imponerende enn låten selv, er hvordan Bergquist og Detweiler får stilskiftet til å virke uanstrengt og naturlig. Bandet må tåle et saftig mageplask med den kjipe julerockeren «Here It Is» som følger, for her makter de verken å bli frekke nok eller å trøkke til hardt nok for at sporet skal ha noe varig interesse. Tempoet trekkes heldigvis ned på de siste låtene, og særlig det nakne sistesporet «We're Gonna Pull Through» er vellykket. Det er noe usikkert og resignert over låten, men også noe håpefullt og fremoverskuende, og igjen vises kvaliteten i Bergquists stemme, og Detweilers effektive instrumentering.

Snow Angels er og forblir en juleplate, men det betyr ikke at du ikke kan spille den etter at julen er over. De musikalske arrangementene er tilstrekkelig varierte til at du ikke behøver sitte foran julegranen for å smile til hva du hører, samtidig som fraværet av de opplagte juleklisjeene bidrar til den gode holdbarhetsdatoen. Som nevnt henter platen inspirasjon fra eviggrønt, fruktbart amerikansk jordsmonn, og blandingen av vokaljazz og smidige bluesnumre låner Snow Angels mye farge. Det låter varmt og gjestfritt, men samtidig veldig trygt og harmløst. Sagt litt annerledes: De som leter etter noe som vil utfordre ørene må gå lenger under popradaren og grave lengre ut til venstre. Også det faktum at tempoet er stort sett satt fra første låt av, får albumet til å virke vel langt for min del. Vi i Puls holder fast på vår utnevning av årets julefavoritt, men Snow Angels er også god; den gir oss fortsatt tro på at juleplater har noe for seg.