Hardtslående Woven Hand

(Stavanger/PULS): Vi som opplevde Woven Hand under sommerens Quart Festival, så indikasjonene på at David Eugene Edwards har dratt fokuset over på et mer rocka lydbilde enn tidligere. Konserten på Folken i går viste igjen et mer hardtslående Woven Hand.

---

Woven Hand / /

Av Espen R. Hovelsen // 07.12.06

---

Det skulle gjøres plass til hele tre band på Folken denne kvelden. I tillegg til PULS-favorittene The Violent Years, som er med Woven Hand på alle de tre Norges-konsertene, stilte de lokale countryrockerne i Stonefish Brigade som support før supporten. Dermed måtte en tidlig konsertstart til for at kveldens tidsskjema skulle gå opp. Dessverre gikk det første bandet på noe sent, og holdt på litt for lenge. Det førte til at Woven Hand måtte slutte før de opprinnelig skulle, og vi ble snytt for sannsynlige ekstranumre som "Outlaw Song" og "Black Soul Choir". Årsaken til dette er at Folken skal være tyst når klokka passerer midnatt. Trist men sant!

THE VIOLENT YEARS

The Violent Years har vi omtalt en del tidligere her i PULS, og de fortjener fremdeles all oppmerksomheten de kan få. Nok en gang beviste de at dette er et band som innfrir til fulle live. Noen platekontrakt er enda ikke underskrevet, men ting er visst i emningen. Vi snakker episk countryinspirert rock, med særdeles sterke melodier og en ganske unik sound, ikke helt ulik tidlig 16 Horsepower.

Dessverre ble settet noe kortere enn planlagt, og det ble bare plass til fem låter denne kvelden. Violent Years låter tightere og tøffere for hver gang jeg ser dem, og gårsdagens gig beviste nok en gang at de innehar et ubestridt potensial. Låter som "John & Mary Anderson", "Another False Alarm (From His Head To His Heart)" og "Trying To Get Over" låter ufattelig bra, mens velkjente "Come Closer" bare blir bedre og bedre. Nok en overbevisende opptreden fra Mandalskameratene.

WOVEN HAND

Etter at 16 Horsepower ble oppløst i fjor, har David Eugene Edwards kun hatt Woven Hand å konsentrere seg om. Woven Hand anno 2006 ligger langt unna cowpunken fra tidlig 16 Horsepower, og liveutgaven av bandet er nesten som støyrock å regne i forhold til de mer såre og sakrale konsertene vi har opplevd med begge banda tidligere.

Undertegnede har sett Woven Hand i mange forskjellige konstellasjoner de siste fire årene siden det første Oslo-besøket på So What! i 2002. Edwards har vært på veien mutters alene, og han har spilt kun akkompagnert av trommis Ordy Garrison, men den beste utgaven av bandet må være den som gjestet Oslo i 2003. Den gang var Daniel McMahon med på piano og diverse strengeinstrumenter. Med seg på denne turnèen har Edwards sin gamle kollega fra 16 Horsepower Pascal Humbert på bass, i tillegg til sin faste trommis Ordy Garrison og gitarist Peter Van Laerhoven. Disse tre er kun statister, for som alltid dreier det hele seg om David Eugene Edwards og hans vanvittige sceneopptreden. Han har en mimikk og en creepy utstråling som ingen andre kan matche, og han framfører sitt budskap med en innlevelse som er ganske så unik.

Når sceneteppet går opp, er det en coverlåt som møter oss først. "Signs Of The Zodiac" er opprinnelig en låt av trioen Rasputina, og Woven Hands versjon er ypperlig. Deretter braker det løs med en blytung versjon av "Winter Shaker".

Settlista er lite variert denne kvelden, og såvidt jeg fikk med meg var så godt som alle låtene henta fra de to siste albumene "Mosaic" og "Consider The Birds". Den flotte selvtitulerte debutskiva hørte vi ingenting til, men en strålende "White Bird" fra skiva "Blush" dukker opp mot slutten av konserten. Edwards er heller ikke spesielt villig til å gi oss låter fra 16 Horsepower-perioden. Riktignok pleier han å dra et par sololåter mot slutten, men som nevnt tidligere ble det ikke tid til det denne kvelden. En heftig "Phyllis Ann" - en Woven Hand-låt basert på 16HP-låta "Phyllis Ruth", ble beholdningen denne gangen. Edwards sverger nå mest til elektriske gitarer, og de klassiske banjo-øyeblikkene blir stadig færre.

Etter en nærmest accapella-versjon av "Down In Yon Forrest", og en brutal "Tin Finger" var det kroken på døra for denne gang.

Til tross for at denne konserten ikke blir stående igjen som en av de aller mest minneverdige, er enhver konsert med Woven Hand en fantastisk opplevelse. Og kjenner jeg Edwards rett, er han å finne på en konsertscene i nærheten av oss minst èn gang i løpet av 2007 også.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky