Sixteen Horsepower: Folklore
David Eugene Edwards ligger ikke akkurat på latsida når det gjelder produktivitet. Han har akkurat gjort seg ferdig med sideprosjektet Woven Hand, med påfølgende turnè - og er nå tilbake med ny skive med sitt opprinnelige band.
Etter å ha gitt ut et par gode, men ikke grensesprengende album på slutten av 90-tallet, tok det for alvor av da den genierklærte "Secret South" dukka opp i 2000. En tvers igjennom fantastisk plate som lenge har vært en av undertegnedes mest spilte cd`er. Årets utgave av 16 HP er langt mindre tilgjengelig en forgjengeren, og tar på en måte opp tråden fra sideprosjektet Woven Hand. Der "Secret South" innholdt en god del kickass rockelåter, er "Folklore" et særere og mer innadvendt (om mulig) produkt som det tar tid å sette seg inn i. Men, når man først har kommet seg inn i 16 HPs makabre og dystre univers, er det umulig å ikke la seg fascinere.
David Eugene Edwards var neppe klassens klovn i sine yngre dager. Han virker utprega depressiv og sykelig opptatt av menneskers mørke sider, og han fremfører sine ultradepressive dommedagstekster med en innlevelse som vitner om at han virkelig mener det han synger om. Det er nærliggende å tro at diverse onde ånder har besatt den spinkle kroppen hans. Edwards` særegne stemme er selve drivkraften på dette albumet, som ellers har en ganske minimalistisk instrumentering.
Albumets første låt er en genial start på den mørke reisen. "Hutterite Mile" er tittelen, og dette er så styggvakkert som det kan få blitt. Sakte men sikkert bygger det seg opp til et klimaks, som selvfølgelig aldri kommer, og sånn er det ofte med låtene til dette bandet. En gedigen låt, som med enkelhet kan plasseres på øverste hylle i reolen av 16 HPs magiske øyeblikk.
Hank Williams-låta "Alone and Forsaken" er gjort på en fantastisk måte, og må tåle å bli kalt et av skivas sterkeste øyeblikk. Men det er mange øyeblikk her som gjør dette til et kunstverk av ei skive. Sjekk for eksempel ut "Beyond The Pale", "Outlaw Song" og "Sinnerman", for å nevne noen. 16 HPs skremmende låter kan få det til å gå kaldt nedover ryggen selv på de mest hardbarka pønkrockere.
To låter bryter fullstendig med det andre materialet. Det er "Single Girl", opprinnelig en Carter Family-låt; og siste låt "La Robe A Parasol". Her dreier det seg plutselig om munter glakøntri, som i mine ører ikke låter spesielt spennende. Men, greit å få et pusterom fra dommedagsmusikken.
16 HP fortjener også ros for valget av å kun ha ti låter på tilsammen under førti minutters spilletid på albumet. Jeg har vel skrevet det tidligere, men jeg mener fremdeles at et album med ti til tolv sterke låter, har mer å fare med enn ei skive med tett oppunder tjue låter, hvor det naturligvis er vanskelig å holder kvaliteten på et høyt nivå hele veien ut.
Det er selvfølgelig obligatorisk oppmøte på John Dee den 1. september, da bandet står på scenen i Oslo.
Del på Facebook | Del på Bluesky