Elvis i tåka

(Oslo/PULS): Innerst inne er jeg glad han aldri kommer til å lese denne anmeldelsen. For jeg liker virkelig ikke å legge meg ut med Elvis. Men dette var ikke bra.

---

Elvis Costello / /

Av Arild Rønsen // 02.11.03

---

Han kommer med "North"under armen, og for en gangs skyld velger Elvis feil.

Musikken er rett og slett for komplisert til å skulle framføres til tonefølge av flygel og en simpel kassegitar. Savnet av orkesterarrangementene blir ikke bare påtrengende. Innimellom blir det litt pinlig. Og det å skape en slik feeling ligner i hvert fall ikke Elvis Costello.

Men det tar tid før denne følelsen trenger på, for - mystisk nok - velger han å åpne med tre i denne sammenhengen streite poplåter. "Alibi" følges av "King Of America", som igjen følges av den i mine øre allerede forslitte "45".

Det er noe som ikke stemmer. En skulle tro det var enkelt å skru lyd for piano og akustisk gitar i Oslo Konserthus, men det høres ikke sånn ut. Pianoet låter "i bakgrunnen" - som om noen forsøker å hamre løs på et flygel i et lokale som er alt for stort, rett og slett for å bli hørt.

Akkurat dette bedrer seg underveis. Men underveis dukker også alle de andre, og mye mer alvorlige problemene opp.

Verst er det at de forskrever seg - Elvis Costello og hans pianist. Steve Nieve har en forkjærlighet for avant garde-løsninger i akkordprogresjonene som - i det minste i denne settinga - bare virker påtatte.

Tidvis får vi følelsen av å være på en konsert i regi av Ultima-festivalen, men det er bare tidvis. For det meste låter det bare... i overkant ambisiøst. Derfra er veien kort til at du sitter med følelsen av at de ikke "får det til".

Mange av sangene er så kompliserte - både hva harmoni- og melodiføring angår - at du må være Mozart for å huske ei eneste linje i ettertid.

Unntaket heter "This House Is Empty Now", henta fra albumet der han i 1999 samarbeida med Burt Bacharach, "Painted From Memory".

Publikum, beskjedent i antall, svarer med langvarig trampeklapp - og han burde holdt seg i det hjørnet adskillig lenger. I stedet blir det "North"-sanger igjen og igjen - som stadig vekk ikke funker.

Det hjelper ikke at han forklarer det hele med at han egentlig ikke forsøker å være nostalgisk. Enda verre, mener Elvis - "jeg forsøker hele tida å skrive så gamle sanger som overhodet mulig".

Det funker bare ikke. Og da hjelper det ikke hvor gamle eller hvor nye sangene er.

Da han, halvannen time ut i konserten, greier kunststykket å ødelegge "Shipbuilding" forlater jeg lokalet.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky