Costello, just Costello
Det begynner med noen svaiende arabiske toner som om du nettopp våknet på et hotellrom med et åpent vindu vendt mot byens minaret. Flytende, drømmende, med Costellos stemme mørkmumlende, resiterende, som i linjen «Love Is The One Thing We Can Save». En 49 sekunder lang bisarr introduksjon som bare er der, tilsynelatende av ingen annen grunn enn for å innvarsle det musikalske spenn «Hot Clockface» byr på. De ni andre låtene som utgjør albumet dekker et vidt spekter av musikalske uttrykk på klassisk Costello-manér.
Elvis Costello er en sjelden plante i det viltvoksende og ulendte landskapet der den virkelig gode musikken er rotfestet. Og hans evne til å skifte fra det ene musikalske uttrykket til det neste, er bortimot legendarisk. Undertegnede kjenner ikke til noen annen artist de siste femti åra som i så stor grad har eksperimentert med musikalske uttrykk, i hvert fall ikke noen som er kommet så heldig fra det, så å si hver bidige gang.
Punker, rocker, ballademaker, smørsanger, protestsanger og politisk demagog, hip hop-flørter, softjazz-crooner, og flere sjangre vi bare har glemt i forbifarten, eller som har gått oss hus forbi - hans musikalske produksjon er svært omseggripende. Så har også hans samarbeidspartnere vært mange og fra øverste hylle; Paul McCartney, Burt Bacharach, Anne Sofie von Otter, Lucinda Williams, og da dykker vi bare i en liten kulp i den brede flod der Elvis Costello gjennom årene har foretatt sine musikalske dukkerter.
Det står en egen respekt av artister som evner å skape sitt eget umiskjennelige musikalske univers. Det er tross alt ikke så alt for mange av dem. På samme måte som f.eks. Tom Waits og Nick Cave, og flere, er Elvis Costello så åpenbart en musiker som «driver med sitt». Det er på et vis det beste skussmål man kan gi folk hvis metier hører til det kreative. Trender kan komme og gå, moteretninger kan angi hvilke vei det blåser og hva som kanskje kan gi deg et større publikum – samma det. De nevnte herrer, med Costello som en framifrå eksponent, pusler ufortrødent videre med «sitt», uten tanke for å snu kappen etter vinden. Kunstnerisk integritet, er det vel det heter.
På «Hey Clockface» er dette like tydelig som på tidligere utgivelser. Her er den smokingkledde og forlorne Costello i en trang, røykstinn kjellerbar, i kabaret-aktig forsoffen eleganse («They’re Not Laughing At Me Now»), her er rockeren som glefser teksten ut mellom sammenknepne lepper («No Flag»), her er bulldoseren som valser over alt og alle med tunge, piggete riff («Hetty O’hara Confidential»), her er den svale melodiske vellyd, som satt han på pianokrakken med Randy Newman og delte en drink og drakk fra det samme sugerør («The Last Confession Of Vivian Whip»), og her er den spinkelt-akustisk klimprende sangskriveren, med en unik evne til å kryste ut de vakreste lealause ballader («I Can’t Say Her Name»), her er den vaudeville-inspirerte Costello omgitt av lystige klarinetter og spinkelt tangentklunk anno ‘30-tallets hedonisme og forfall («Hey Clockface/Have Can You Face Me?»). Og som om dette ikke skulle være nok, her er munnrappheter med et klirr av kontemporært gateuttrykk.
Det eneste vi griper oss i å savne er en flik av den balstyrige, stridslystne Costello, sinnataggen, som på slutten av ‘80-tallet og der omkring skrev sanger som «Tramp The Dirt Down», «Shipbuilding» og «Pills And Soap» som bastet Margaret Thatcher til nidstangen for hennes arbeiderfiendtlige herjinger på det store skjæret der vest i havet. Det spilte ingen rolle om det var The Attractions, The Roots eller The Imposters som hadde sluttet rekkene med vår mann, det glødet oppriktig av alt sammen.
Undertegnede mener at nettopp «Tramp The Dirt Down» fra albumet «Spike» i 1989, er blant de argeste og fineste protestsanger noensinne skrevet, med punchlinjen «I’ll Stand On Your Grave And Tramp The Dirt Down» - utvilsomt en parafrasering av Dylans «Masters of War»: «I’ll Stand Over Your Grave Till I’m Sure That You’re Dead.»
Med «Hey Clockface» bekrefter Elvis Costello nok en gang at han er artisten som kan turnere musikkens kontraster i melodiøst gjøgleri, herunder de vidunderligste ballader. Som tekstforfatter kan man også merke hans utvilsomme intellektualitet, den veltenkte, skolerte omgangen med ordene. Men aldri påtrengende, bare klok - og medrivende nedpå.
Del på Facebook | Del på Bluesky