Elvis Costello: North
Ambisiøst? Er bare fornavnet. Det sies gjerne at Dave Brubeck produserte "intellektuell, hvit jazz". Elvis Costello lager - når han føler for det - intellektuell, hvit, klassisk pop. Dette er hans mest intrikate plate så langt i karrieren - og det sier jo ikke så reint lite. Fyren har tross alt samarbeid med Anne Sofie von Mutter og The Brodsky Quartet på samvittigheten. Men egentlig begynte han som punker!
Det er lang vei fra punk-inspirerte "This Years Model" i 1977 til produksjonene i samarbeid med Paul McCartney og Burt Bacharach 20 år seinere. Nå tar han enda et skritt videre, og forvent for all del ikke noe i nærheten av fjorårets "When I Was Cruel". Den var rein punk i forhold til dette.
(Elvis var for øvrig aldri mer punk enn at han var punk-"inspirert". Han hadde aldri mye til felles med Sex Pistols, for å si det svært forsiktig. Declan MacManus var aldri annet enn en intellektuell gjest i det selskapet.)
Elvis har skrevet alt, synger alt, produsert alt - og i tillegg dirigert det hele. Dirigert? Ja, tidvis består kompet av middels store ensembler som så avgjort trenger en dirigent.
Elvis' gamle følgesvenn Steve Nieve, pianisten, er stadig hans viktigste samarbeidspartner. Ellers velger han seg gjerne folk fra jazz-verdenen; trommeslageren Peter Erskine, trompetisten Lew Soloff (som starta sin karriere i Blood, Sweat & Tears), saxofonisten Dave Mann, vibrafonisten Bill Ware + Brodsky Quartet og noen andre klassisk utdanna musikanter.
Her fins ikke én låt som er bygd rundt et "sangbart refreng". "Painted From Memory", Bacharach-albumet, var jo det - nærmest stappfullt av catchy pop. Samtidig som komposisjonene var urkompliserte. Bare mestere fikser sånt.
Mange vil mene Elvis med "North" har gitt opp pop-musikken, men det er ikke sant. Mesteparten av materialet vipper mellom Tin Pan Alley-tradisjonen og pop-musikk - slik den ble skapt av George Gershwin og Irving Berlin.
Moderne? Njaa... Det er jo ingen andre som holder på med dette nå til dags.
Alle tekstene er trykt på både engelsk, tysk og fransk, og er som vanlig fine. Han åpner i en relativt nedtrykt tone, og slutter i det positive hjørnet. Alt handler om kjærligheten.
Et av de fineste øyeblikkene på plata heter "Let Me Tell You About Her", der vi finner en kvartett jeg svært gjerne skulle gått på konsert for å høre: Elvis Costello (piano), Peter Erskine (trommer), Michael Formanek (bass), Lew Soloff (flügelhorn).
Da er jeg sikker på at Dianne Krall hadde dukka opp som gjesteartist.
Del på Facebook | Del på Bluesky