Fireside uten respons

(Oslo/PULS): For ganske nøyaktig ett år siden stod en småsjenert og laidback fyr på scenen med kassegitar og framførte fortryllende vakre låter i singer/songwriter-leiet. I går var Kristofer Åström frontfigur i øs-pøs støyrock-bandet Fireside.


Fireside / /


"Get Shot" er oppfordringen på Firesides siste skiva, som har fått mye skryt både her til lands og hjemme i Sverige. Det har gått tre år siden vi så noe til bandet sist, da i form av kanonalbumet "Elite", men nå er det igjen altså Fireside som gjelder for Kristofer Åström.

Alt lå egentlig til rette for en storveis kveld. Natt til første mai betyr normalt høy partyfaktor i hovedstaden, og Blå var ganske tettpakka med folk. I tillegg har altså bandet levert ei tvers igjennom delikat rockepakke med "Get Shot". Men, det var et eller annet som ikke funka helt under den timelange konserten. For det første var vokal-lyden ekstremt dårlig der vi var plassert litt til siden for scenen. Det viste seg dog at lyden ble betraktelig bedre når man trakk lengre bak i lokalet, så vi skal ikke legge all skyld på lydmannen av den grunn. En annen ting som trakk ned inntrykket, var at publikum virka ekstremt daffe og uinteresserte. Sist bandet gjesta Oslo var høsten 2000 da de spilte på SoWhat!. Vår utsendte den gang var ikke akkurat overbegeistra, og trakk blant annet fram manglende kontakt med publikum. De prøvde så godt de kunne i går, men responsen uteble.

Konserten i seg selv var grei nok den. Bandet er utrolig tighte og energiske fra scenen. Energien smitter dog ikke over på publikum, så spørsmålet er vel om det skyldes bandet eller oss publikummere?!

Personlig foretrekker jeg Åströms solokarriere framfor Fireside, og singer/songwriter-prosjektene er ikke lagt på hylla for godt. Det kunne han fortelle da vi slo av en prat med han før konserten. Mer om dette leser du i et intervju her på PULS om ikke lenge.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Fireside: Get Shot

(28.04.03) De satte fansen på tunge prøvelser da de ga ut "Elite" for tre år siden. Det albumet inkluderte bl.a. et tittelkutt, forma som en 12 minutter lang instrumental... Med sitt sjette album er svenskene tilbake i det landskapet vi har lært å kjenne og elske dem: Indie rock, midt i kjernen av "Lollapalooza"-miljøet.


Fantastisk singer/songwriter kveld på Blå

(04.05.02) (Oslo/PULS): Dobbel dose med flotte artister på Blå fredag kveld. Svenske Kristofer Åström og engelske Ben Christophers ga publikum en strålende kveld, fullpakka med hjerteskjærende desperate perler av melodier.


Kristofer Åström & Hidden Truck: Northern Blues

(23.12.01) Hvis ikke dette er årets mest ufortjent forbigåtte utgivelse, så skjønner jeg ingen ting. Om denne plata hadde vært lagd av en nordmann, ville jeg ikke nølt ett sekund med å sende den helt til topps i 2001-produksjonen.


Kristofer Åström & Hidden Truck: Leaving Songs

(11.10.01) Så dukker det opp nok en svensk skive i ultraklassen! Fireside-vokalisten Kristofer Åström leverer på sin andre soloutgivelse et knippe låter som tilhører noe av det beste som har kommet fra vårt kjære naboland i år. "Leaving Songs" stjeler det beste fra storheter som Nick Drake, Townes Van Zandt - og eldre Springsteen, for den saks skyld - og resultet er et umåtelig fint album i beste singer/songwriter tradisjon, full av smådesperate viser om kjærlighetssorg og forsiktig optimisme...


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.