Marvins soulaften

(Oslo/PULS): Oslo Jazzfestival landet på siste kvelden og jeg landet på konsert med Marvin Charles. En annerledes opplevelse – Marvin er ikke som andre jazzmusikere.

Marvin Charles + 6 / /

Av Ann Iren Øderby // 12.08.02

Marvin Charles har vært i Norge i mange år, men virker like norsk som turban på beste vest. Grunnen til det er hans måte å være på både overfor bandet sitt og publikum. Marvin Charles er en entertainer!

Musikalsk fikk vi servert jazz-soul på Håndverkeren denne kvelden, med standardlåter, og komposisjoner av blant annet Paul Simon og Stevie Wonder. Og en strålende opplagt Marvin Charles i hovedrollen – en rolle han tydeligvis trivdes svært godt med.

Norge har fostret en rekke gode sangere de siste årene, de fleste av dem kvinner. Marvin Charles er annerledes, han har rendyrket en sangstil som er ulik de fleste norskes, med klare elementer fra Motown-artistene fra 60-70-tallet. På denne konserten brukte han alle fasettene i stemmen – skled rundt på tonene og tankene gikk blant annet til den amerikanske sangeren Rachelle Ferrell som også blander jazz og soul på denne måten. Ellers har nok Marvin Charles hørt en del på både Nat King Cole og navnebror Marvin Gaye.

Bandet Marvin Charles hadde med seg speiler talentblomstringen i norsk jazz for tiden, og særlig Frode Nymo sørget for et høydepunkt da han spilte solo på Paul Simons "Still Crazy...", is that news, or what utbrøt en entusiastisk Marvin Charles.

Odd Andre Elveland har skrevet arrangementene på låtene, det fungerer til tider svært bra, men han mangler kanskje litt for å få flyten i musikken.

Alt i alt er dette et band vi burde høre mer til. Jazz-Norge har godt av en porsjon Marvin Charles.

Marvin Charles + 6:
Marvin Charles – Sang
Frode Nymo – Saksofon
Mathias Eick – Trompet
Odd Andre Elveland – Saksofon
Kjetil Gutvik – Gitar
Eivind Opsvik – Bass
Espen Rud – Trommer

Del på Facebook | Del på Bluesky

Eivind Opsvik: Overseas 3

(16.09.08) Sjekk det sløye hornet. Henslengt jazzskive, kis. Eivind Opsvik nikker tilbake til Norge fra New York, New York.

Eivind Opsvik: Overseas II

(09.06.05) For godt og vel to år siden debuterte den New York-baserte Oslo-gutten Eivind Opsvik under eget navn med "Overseas". Debuten fortalte oss om en bassist, komponist og bandleder som hadde vokst voldsomt siden han forlot kjempers fødeland på slutten av det forrige århundret. Nå foreligger oppfølgeren, som har fått det naturlige navnet "Overseas II", og Opsvik har tatt enda flere steg.

Tone Collector: Tone Collector

(08.06.05) Bandet Tone Collector er nok en ukjent enhet for de fleste her hjemme. Det er en amerikansk trio med en norsk New York-bosatt bassist som har tatt turen til Stockholm for å spille inn sin første live-CD. Med den forteller de oss klart og tydelig at det skjer mye spennende også på den andre sida av Atlanterhavet.

Eivind Opsvik: Overseas

(24.01.03) Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.

For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.

Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.

Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.

Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.