Eivind Opsvik: Overseas
Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.
I løpet av sine fire år i jazzens aller største og viktigste metropol har Eivind Opsvik, som går inn i sitt trettiende år, tydeligvis sugd til seg en masse lærdom og erfaring. I tillegg til studiene har han også spilt i en rekke forskjellige band og ut av alt dette skapt et tonespråk han er aleine om og som han allerede kan være veldig stolt av. Samtidig er jeg helt sikker på at han vil være den første til å innrømme at han bare er i starten på en evigvarende læringsprosess.
Med seg i de forskjellige instrumenteringene sine, eller de forskjellige bandene for den sakens skyld, har Opsvik en rekke meget ettertrakta New York-baserte musikanter som trommeslageren Gerald Cleaver (med fartstid fra storheter som Tommy Flanagan, Hank Jones og Roscoe Mitchell), tenorsaksofonisten Tony Malaby (som har jobba mye med Joey DeFrancesco) og organisten Craig Taborn (som har vært en av James Carters viktigste medspillere).
Det forteller en hel del om hvilken anseelse Opsvik har fått i musikerkretser i The Big Apple og etter å ha tilbrakt en del tid sammen med CD-en og musikken hans, er jeg overhodet ikke overraska. De 11 komposisjonene Opsvik har bragt til torgs, den tolvte er en felleskomposisjon, byr på mye vakker, spennende og ikke minst utfordrende musikk - vi snakker om mat å bite i for hvem det enn måtte være.
Musikken er stort sett åpen og melodiøs, noen ganger er den også veldig løs. Opsvik har tatt med seg en hel del av den europeiske eller skandinaviske estetikken og satt den sammen med impulser fra den amerikanske sida. Ved et par anledninger får vi også oppleve Opsvik i soloutfoldelse, og det avslører at vi allerede har med en musikant å gjøre som uttrykker seg med en stor grad av modenhet - han bryr seg ikke om å vise fram tekniske C-momenter, her er det innholdet som teller.
Instrumenteringa varierer fra solobass, via trio til flere større konstellasjoner med med både pianist og organist, perkusjonist og to trommeslagere, og Opsvik har tydeligvis brukt mye kløkt for å finne fram til hva slags instrumentering som passer best for hva slags musikk. Jeg mener at han uten unntak har greid å finne fram til de riktige kombinasjonene.
Eivind Opsvik er såvidt i gang med ei vandring som forhåpentligvis blir svært lang. Hans solo-debut er enkelt og greit veldig, veldig lovende - dette er en musikant både vi her i kongeriket og resten av verden også vil få mye glede av i åra som kommer.
Del på Facebook | Del på Bluesky