Eivind Opsvik: Overseas II

For godt og vel to år siden debuterte den New York-baserte Oslo-gutten Eivind Opsvik under eget navn med "Overseas". Debuten fortalte oss om en bassist, komponist og bandleder som hadde vokst voldsomt siden han forlot kjempers fødeland på slutten av det forrige århundret. Nå foreligger oppfølgeren, som har fått det naturlige navnet "Overseas II", og Opsvik har tatt enda flere steg.


Eivind Opsvik, som har rukket å passere 30 med et par års margin, har etterhvert fått seg en solid CV. Han er en viktig medspiller i en rekke band og konstellasjoner og den mest navngjetne akkurat nå er Binney/Frisell Project med gitarguru Bill Frisell i ett av førersetene. Det sier en hel del om hvilken status Opsvik etterhvert har fått over there.

I går omtalte vi ett av de kollektive banda Opsvik deltar i - Tone Collector. Denne frijazzinspirerte trioen imponerte kraftig med sin liveinnspilling fra Stockholm. Med "Overseas II" dreier det seg om Opsviks hjertebarn og hans egen musikk og bare med disse to innspillingene forteller han oss om hvilken allsidig musikant og komponist han er.

Den frie tilnærmingsmåten er så absolutt tilstede også i dette tilfellet, men den meget langt framskredne melodikeren Opsvik spiller likevel ei mye mer sentral rolle her. Her har han skrevet en rekke vakre utgangspunkt for både seg sjøl og ikke minst noen av New Yorks aller mest lovende - og vel så det - musikanter.

På henholdsvis tenor- og altsaksofon har han med seg Tony Malaby og Loren Stillman, på diverse tangentinstrumenter Jacob Sacks og Craig Taborn og på trommer Jeff Davis og Kenny Wollesen. Disse herrene dukker opp i en rekke konstellasjoner og synes tydeligvis at Opsviks komposisjoner er solide utfordringer og gir de masse kjøtt på beinet.

Malaby, som vi får oppleve med Charlie Haden i Molde om noen uker, Taborn med lang fartstid fra James Carter og Wollesen med arbeidsgivere som Tom Waits, Bill Frisell, Sean Lennon og Sex Mob, er de mest navngjetne av Opsviks medsammensvorne, men her er de bare lydige og usedvanlig kreative tjenere for Opsviks tøffe musikk.

Musikken er tildels groovy, tildels søkende, men den er hele tida personlig, original og spennende. Sjøl spiller Eivind Opsvik ei akkurat så framtredende/beskjeden rolle som han bør og skal i en såpass kollektiv anlagt musikk. "Overseas II" har blitt den bekreftelsen vi "hørte" for oss at Eivind Opsvik burde komme med - han er nå på vei opp i det ypperste sjiktet både som bandleder, musikant og komponist.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eivind Opsvik: Overseas 3

(16.09.08) Sjekk det sløye hornet. Henslengt jazzskive, kis. Eivind Opsvik nikker tilbake til Norge fra New York, New York.


Tone Collector: Tone Collector

(08.06.05) Bandet Tone Collector er nok en ukjent enhet for de fleste her hjemme. Det er en amerikansk trio med en norsk New York-bosatt bassist som har tatt turen til Stockholm for å spille inn sin første live-CD. Med den forteller de oss klart og tydelig at det skjer mye spennende også på den andre sida av Atlanterhavet.


Eivind Opsvik: Overseas

(24.01.03) Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.


Marvins soulaften

(12.08.02) (Oslo/PULS): Oslo Jazzfestival landet på siste kvelden og jeg landet på konsert med Marvin Charles. En annerledes opplevelse – Marvin er ikke som andre jazzmusikere.


Ka-Spel og cEvin Key blir til The Tear Garden

(30.10.25) The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.


Deilig, lettbeint underholdning!

(29.10.25) Om du ikke har genet for sukkersøt diskopop, ligg langt unna. Heldigvis er jeg oppdratt på ABBA og synes det er helt topp med litt lettbeint underholdning innimellom!


Ein framifrå verdsmann frå Årdal i Sogn

(28.10.25) I «Posen i gangen» synger Ketil Thorbjørnsen om å finne både gull og gråstein. På plate er det mest gull å finne.


Sigrid triller deg trill rundt

(27.10.25) Jeg er ikke mye av en nasjonalist av meg. Men da må da være lov å være bittelittegrann stolt over å ha samme type pass som Sigrid?


Høstsabbat – en liturgisk reise i metallens underskog

(27.10.25) Årets Høstsabbat bekrefter nok en gang sin posisjon som et av de mest spennende møtepunktene for den eksperimentelle og (bly)tunge delen av rockescenen. Med et program (ca. 25 band) som spenner fra avantgarde og prog til doom, death, speed, stoner og post-metall, gir festivalen et sjeldent innblikk i musikalske uttrykk som ofte lever utenfor rampelyset.


STORM blir bare bedre og bedre

(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.