Eivind Opsvik: Overseas II

For godt og vel to år siden debuterte den New York-baserte Oslo-gutten Eivind Opsvik under eget navn med "Overseas". Debuten fortalte oss om en bassist, komponist og bandleder som hadde vokst voldsomt siden han forlot kjempers fødeland på slutten av det forrige århundret. Nå foreligger oppfølgeren, som har fått det naturlige navnet "Overseas II", og Opsvik har tatt enda flere steg.


Eivind Opsvik, som har rukket å passere 30 med et par års margin, har etterhvert fått seg en solid CV. Han er en viktig medspiller i en rekke band og konstellasjoner og den mest navngjetne akkurat nå er Binney/Frisell Project med gitarguru Bill Frisell i ett av førersetene. Det sier en hel del om hvilken status Opsvik etterhvert har fått over there.

I går omtalte vi ett av de kollektive banda Opsvik deltar i - Tone Collector. Denne frijazzinspirerte trioen imponerte kraftig med sin liveinnspilling fra Stockholm. Med "Overseas II" dreier det seg om Opsviks hjertebarn og hans egen musikk og bare med disse to innspillingene forteller han oss om hvilken allsidig musikant og komponist han er.

Den frie tilnærmingsmåten er så absolutt tilstede også i dette tilfellet, men den meget langt framskredne melodikeren Opsvik spiller likevel ei mye mer sentral rolle her. Her har han skrevet en rekke vakre utgangspunkt for både seg sjøl og ikke minst noen av New Yorks aller mest lovende - og vel så det - musikanter.

På henholdsvis tenor- og altsaksofon har han med seg Tony Malaby og Loren Stillman, på diverse tangentinstrumenter Jacob Sacks og Craig Taborn og på trommer Jeff Davis og Kenny Wollesen. Disse herrene dukker opp i en rekke konstellasjoner og synes tydeligvis at Opsviks komposisjoner er solide utfordringer og gir de masse kjøtt på beinet.

Malaby, som vi får oppleve med Charlie Haden i Molde om noen uker, Taborn med lang fartstid fra James Carter og Wollesen med arbeidsgivere som Tom Waits, Bill Frisell, Sean Lennon og Sex Mob, er de mest navngjetne av Opsviks medsammensvorne, men her er de bare lydige og usedvanlig kreative tjenere for Opsviks tøffe musikk.

Musikken er tildels groovy, tildels søkende, men den er hele tida personlig, original og spennende. Sjøl spiller Eivind Opsvik ei akkurat så framtredende/beskjeden rolle som han bør og skal i en såpass kollektiv anlagt musikk. "Overseas II" har blitt den bekreftelsen vi "hørte" for oss at Eivind Opsvik burde komme med - han er nå på vei opp i det ypperste sjiktet både som bandleder, musikant og komponist.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eivind Opsvik: Overseas 3

(16.09.08) Sjekk det sløye hornet. Henslengt jazzskive, kis. Eivind Opsvik nikker tilbake til Norge fra New York, New York.


Tone Collector: Tone Collector

(08.06.05) Bandet Tone Collector er nok en ukjent enhet for de fleste her hjemme. Det er en amerikansk trio med en norsk New York-bosatt bassist som har tatt turen til Stockholm for å spille inn sin første live-CD. Med den forteller de oss klart og tydelig at det skjer mye spennende også på den andre sida av Atlanterhavet.


Eivind Opsvik: Overseas

(24.01.03) Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.


Marvins soulaften

(12.08.02) (Oslo/PULS): Oslo Jazzfestival landet på siste kvelden og jeg landet på konsert med Marvin Charles. En annerledes opplevelse – Marvin er ikke som andre jazzmusikere.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.


Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.