Tone Collector: Tone Collector

Bandet Tone Collector er nok en ukjent enhet for de fleste her hjemme. Det er en amerikansk trio med en norsk New York-bosatt bassist som har tatt turen til Stockholm for å spille inn sin første live-CD. Med den forteller de oss klart og tydelig at det skjer mye spennende også på den andre sida av Atlanterhavet.


Først i den sterkt Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i det etterhvert legendariske frijazzkollektivet The Quintet, sammen med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann, fikk vi først stifte bekjentskap med bassisten Eivind Opsvik. Arvelig belasta som han er, den kjente møbeldesigneren Peter Opsvik er også en ypperlig saksofonist, "måtte" det nesten bli jazzmusikk for Eivind og de seineste åra har han gjort New York til sin hjemmebase.

Fra The Big Apple har vi støtt på Opsvik i flere settinger både med han sjøl som leder og som sidemann. I bandet Tone Collector har jeg en mistanke om at det ikke er noen leder eller sagt på en annen måte: Alle er ledere.

Sammen med trommeslageren Jeff Davis og tenorsaksofonisten Tony Malaby, har Opsvik etablert et kollektiv som tar med seg elementer fra det viktigste fra det amerikanske 60-tallets frijazz og fra det som har skjedd på den samme fronten i Europa de seineste tiåra.

Innspillinga, som er gjort på Glenn Miller Café i Stockholm i august i fjor, består enten av kollektive improvisasjoner eller av originallåter. Til tross for at musikken er fri, finnes det en klar disiplin i bandet og låtene blir for eksempel aldri for lange.

Musikantene er utstyrt med tre sett svært store ører. På godt norsk betyr det at de er svært gode lyttere og musikken oppstår som et resultat av det. Det skader heller ikke at de tre er usedvanlige dyktige og personlige solister. Tony Malaby blir bl.a. å høre i Molde i sommer i Charlie Hadens band og er åpenbart en av de saksofonstemmene det er verdt å legge merke til i tida som kommer.

Tone Collector er et kollektiv som skaper ulike og mangefasetterte stemninger med sin personlige moderne jazz. Musikken er løs, åpen og fri, men med ei retning i seg som bandet er helt aleine om.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eivind Opsvik: Overseas 3

(16.09.08) Sjekk det sløye hornet. Henslengt jazzskive, kis. Eivind Opsvik nikker tilbake til Norge fra New York, New York.


Eivind Opsvik: Overseas II

(09.06.05) For godt og vel to år siden debuterte den New York-baserte Oslo-gutten Eivind Opsvik under eget navn med "Overseas". Debuten fortalte oss om en bassist, komponist og bandleder som hadde vokst voldsomt siden han forlot kjempers fødeland på slutten av det forrige århundret. Nå foreligger oppfølgeren, som har fått det naturlige navnet "Overseas II", og Opsvik har tatt enda flere steg.


Eivind Opsvik: Overseas

(24.01.03) Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.


Marvins soulaften

(12.08.02) (Oslo/PULS): Oslo Jazzfestival landet på siste kvelden og jeg landet på konsert med Marvin Charles. En annerledes opplevelse – Marvin er ikke som andre jazzmusikere.


Ka-Spel og cEvin Key blir til The Tear Garden

(30.10.25) The Tear Garden er duoens lekerom for mer psykedelisk, eksperimentell elektronika. Hakket mindre EBM enn Cyberaktif.


Deilig, lettbeint underholdning!

(29.10.25) Om du ikke har genet for sukkersøt diskopop, ligg langt unna. Heldigvis er jeg oppdratt på ABBA og synes det er helt topp med litt lettbeint underholdning innimellom!


Ein framifrå verdsmann frå Årdal i Sogn

(28.10.25) I «Posen i gangen» synger Ketil Thorbjørnsen om å finne både gull og gråstein. På plate er det mest gull å finne.


Sigrid triller deg trill rundt

(27.10.25) Jeg er ikke mye av en nasjonalist av meg. Men da må da være lov å være bittelittegrann stolt over å ha samme type pass som Sigrid?


Høstsabbat – en liturgisk reise i metallens underskog

(27.10.25) Årets Høstsabbat bekrefter nok en gang sin posisjon som et av de mest spennende møtepunktene for den eksperimentelle og (bly)tunge delen av rockescenen. Med et program (ca. 25 band) som spenner fra avantgarde og prog til doom, death, speed, stoner og post-metall, gir festivalen et sjeldent innblikk i musikalske uttrykk som ofte lever utenfor rampelyset.


STORM blir bare bedre og bedre

(26.10.25) Jeg har forlengst gått surr i hvor mange ganger jeg har sett STORM nå. Minst fire, dette var kanskje sjette konserten? Og jeg må jo bare innrømme det: Jeg synes det er utrolig moro å se utviklingen fra Tons of Rock for to år og fire måneder siden.