Tone Collector: Tone Collector

Bandet Tone Collector er nok en ukjent enhet for de fleste her hjemme. Det er en amerikansk trio med en norsk New York-bosatt bassist som har tatt turen til Stockholm for å spille inn sin første live-CD. Med den forteller de oss klart og tydelig at det skjer mye spennende også på den andre sida av Atlanterhavet.


Først i den sterkt Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i det etterhvert legendariske frijazzkollektivet The Quintet, sammen med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann, fikk vi først stifte bekjentskap med bassisten Eivind Opsvik. Arvelig belasta som han er, den kjente møbeldesigneren Peter Opsvik er også en ypperlig saksofonist, "måtte" det nesten bli jazzmusikk for Eivind og de seineste åra har han gjort New York til sin hjemmebase.

Fra The Big Apple har vi støtt på Opsvik i flere settinger både med han sjøl som leder og som sidemann. I bandet Tone Collector har jeg en mistanke om at det ikke er noen leder eller sagt på en annen måte: Alle er ledere.

Sammen med trommeslageren Jeff Davis og tenorsaksofonisten Tony Malaby, har Opsvik etablert et kollektiv som tar med seg elementer fra det viktigste fra det amerikanske 60-tallets frijazz og fra det som har skjedd på den samme fronten i Europa de seineste tiåra.

Innspillinga, som er gjort på Glenn Miller Café i Stockholm i august i fjor, består enten av kollektive improvisasjoner eller av originallåter. Til tross for at musikken er fri, finnes det en klar disiplin i bandet og låtene blir for eksempel aldri for lange.

Musikantene er utstyrt med tre sett svært store ører. På godt norsk betyr det at de er svært gode lyttere og musikken oppstår som et resultat av det. Det skader heller ikke at de tre er usedvanlige dyktige og personlige solister. Tony Malaby blir bl.a. å høre i Molde i sommer i Charlie Hadens band og er åpenbart en av de saksofonstemmene det er verdt å legge merke til i tida som kommer.

Tone Collector er et kollektiv som skaper ulike og mangefasetterte stemninger med sin personlige moderne jazz. Musikken er løs, åpen og fri, men med ei retning i seg som bandet er helt aleine om.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Eivind Opsvik: Overseas 3

(16.09.08) Sjekk det sløye hornet. Henslengt jazzskive, kis. Eivind Opsvik nikker tilbake til Norge fra New York, New York.


Eivind Opsvik: Overseas II

(09.06.05) For godt og vel to år siden debuterte den New York-baserte Oslo-gutten Eivind Opsvik under eget navn med "Overseas". Debuten fortalte oss om en bassist, komponist og bandleder som hadde vokst voldsomt siden han forlot kjempers fødeland på slutten av det forrige århundret. Nå foreligger oppfølgeren, som har fått det naturlige navnet "Overseas II", og Opsvik har tatt enda flere steg.


Eivind Opsvik: Overseas

(24.01.03) Bassisten Eivind Opsvik markerte seg her hjemme på 90-tallet i svært så forskjellige settinger. Først dukka han opp i den Nat King Cole-inspirerte Marvin Charles Trio og seinere i frijazzbandet The Quintet med bl.a. Bjørnar Andresen og Calle Neumann. I 1998 satte han kursen for New York og videre studier. Der har han inntil videre blitt værende, og hans debut under eget navn forteller oss at han har utvikla seg til å bli en meget spennende bandleder, komponist og bassist.


Marvins soulaften

(12.08.02) (Oslo/PULS): Oslo Jazzfestival landet på siste kvelden og jeg landet på konsert med Marvin Charles. En annerledes opplevelse – Marvin er ikke som andre jazzmusikere.


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.