Kul sleppefest, Birgitte!
Emma Birgitte Ovlien oppfører seg som hun er født til å stå på ei scene. Så har hun også noen hundre konserter bak seg til tross for at hun er bare 22.
Birgitte & the Dusty Trails / Kulturhuset, Oslo / 23.10.26
«Jeg skal på scena med munnspillet mitt, erru hypp på å komme?» er knappest en kommentar folk flest er vant med å få. Den er kanskje muligens antageligvis ganske sikkert litt feilsitert også. Invitasjonen kom fra en kollega fra nittitallet, og anledningen er at dattera hans har sleppefest. Klart man dukker opp da!
For jeg har allerede blitt godt kjent med stemmen til Birgitte, og jeg er helt frelst. Da er det litt småskummelt å dra på sleppefest, for 22-åringen «synger til hu blir kasta av scena kl 22» og to timer er lenge i en verden der de færreste band spiller mer enn en drøy time.
«Hun begynte å synge Deep Purple og Led Zeppelin i et band på Kulturskolen i Kongsvinger og skrev låter fra hun var tolv, og hun er kjempenervøs fordi du er her!»
Nervøsiteten så jeg lite til. Emma Birgitte Ovlien oppfører seg som hun er født til å stå på ei scene. Så har hun også noen hundre konserter bak seg til tross for at hun er bare 22. At hun i fjor var invitert til Mississippi Songwriter Festival synes jeg ikke er overraskende i det hele tatt.
Nå høres det litt ut som om Birgitte gjør jobben alene. Det gjør hun aldeles ikke. Bandet består også av Per Andreas Brinck Strøm på gitar, Tobias Strid på bass og Johannes Gjendem på trommer. De er så samspilte og har det så gøy sammen at det er en fryd å være publikum. Selvfølgelig har et så dyktig band med seg gjesteartister, som denne kvelden var Chris Cort på vokal og Lars Ovlien på munnspill.
Likevel. Det aller, aller viktigste her, og grunnen til at jeg i det hele tatt er på Kulturhuset denne kvelden, er stemmen til Birgitte. Skiva har jeg hørt på noen ganger og den stemmen – jeg bare må finne ut om den er så bra i virkeligheten. Og jeg ble absolutt ikke skuffet. Jeg ble rett og slett grådig imponert. Kombinasjonen av talent og «Kulturskolen i Kongsvinger er veldig bra» gir henne et instrument som få andre kan måle seg med.
At hun i tillegg sang i godt over to timer, og garantert kunne sunget i to timer til, er bare imponerende. De gikk etter hvert tom for eget låtmateriale, men da dro de i gang med andres låter og jeg må bare ta av meg hatten for enhver som greier legge så mye følelser, dybde og ekthet i Janis Joplin. Avslutningslåta ble Nancy Sinatras klassiske «These Boots Are Made for Walkin'» med massiv allsang.
Banjo, munnspill og bandnavn til tross – selv om det ligger country i bunnen, er Birgitte & the Dusty Trails aldeles ikke noe countryband, for her blandes genre rått og effektivt så der er impulser både fra pop, rock, blues og jazz. Rett og slett et sabla godt band som nok de aller fleste som liker god musikk vil sette pris på.
Jeg håper hvertfall at Lars inviterer til munnspillgjesteopptreden snart igjen. Dette vil jeg høre flere ganger!
Låtliste: Huff n puff // Lose my grip // Walkin and talkin // Probably me // Do the right thing // Second place // Way to you // Looks good on paper // Folks all around // Homecoming train // Wild one // always here // Cactus Rose
Del på Facebook | Del på Bluesky