vianova - støy, men ikke vilkårlig støy
Følelsene som ligger bak strømmer ut i salen. Det er akkurat så bra som jeg forventa, det er enda bedre, det er råere enn jeg kunne forestilt meg.
vianova / Rockefeller / 02.11.26
Det tyske bandet vianova dukket opp i meldingsboksen min i fjor, der Tons-gjengen pratet om ønsker til årets festival. De har alle veldig god musikksmak (synes jeg) og dermed måtte jeg snuse på Berlin-gjengen.
Brødrene Felix (gitar) og Paul (trommer) Vogelgesang begynte å spille sammen i 2017, men først i 2021 fant de vokalist Alexander Kerski og bassist Raoul Zillani og begynte å hive sammen låter. Første singlen «In Excelsis Deo» slapp de i 2023, og etter en rekke EPer og singler slapp de debutskiva «Hit It!» i fjor.
Og det høres litt ut som om de hiver elementer inn i låtene. At de har kranglet med tidligere samarbeidspartnere om «musikalske uenigheter» forundrer meg ikke. «Hit It!» er ei sånn skive som jeg ikke helt vet om jeg liker, men potensialet har fascinert meg. Vogelgesang (fuglesang) er det ikke! Liveopptak jeg har sett forteller en helt annen historie. Dermed var jeg rimelig glad for å se at de skulle varme opp for President.
Bandet kommer ut på scena kledt i lyse farger, varianter av hvitt og beige. Kerski har en kritthvit papakha og mørke, store solbriller. «Vi skal spelle litt jazz for dere!» - og drar i gang noe som kan minne om easy listening jazz. Publikum ser litt forvirret ut. Jeg venter på braket. Jeg trenger ikke vente lenge. Jeg står i mitt lille hjørne på Rockefeller og er helt oppslukt av disse gærne tyskerne, som lager noe rimelig ubeskrivelig musikk.
Kanskje den beste beskrivelsen blir om Kristof Hahn spilte polsk frijazz ved siden av Zeal & Ardor med en dæsj In This Moment. Og det funker. Ikke bare funker det, jeg synes det er sjitkult. Konserten er litt som en kontinuerlig tsunami – vannet trekker seg tilbake, det er stille og rolig og sola skinner og plutselig kommer Bølgen med stor B og ryster byer til grunnvollene, igjen og igjen og igjen.
Og litt som med Neubauten er det ikke vilkårlig støy. Lydene passer sammen. Avant garde-artister fra Berlin kan dette med å trylle, én strofe jazz og to rå riff og litt ekstra trommer og åtte hjerter gleder seg og noen edderkoppører og slangefot og vipps bobler heksegryta over av noe helt uforklarlig vakkert noe. Følelsene som ligger bak strømmer ut i salen. Melodisk støy for viderekomne. De har to gitarister live, Sebastian (Sprengel?) øker intensiteten og heftigheten og er et godt tilskudd.
Det er akkurat så bra som jeg forventa, det er enda bedre, det er råere enn jeg kunne forestilt meg, det er milevis fra skiva og det er heftigere enn liveopptakene jeg har sett. På vei hjem tenkte jeg høre på «Hit It!» igjen, og det var ikke samme bandet. Noen band er helt geniale live og absolutt ikke for meg på skive.
På siste låta kom Jesse Malloy, saksofonisten til Dreamwake, inn i kakofonien. En interessant tilførsel. Jeg undres over hvordan det hadde låti med en strykekvartett?
Kunststykket med støy er å pushe det langt nok til at det blir nesten litt for mye, og så trekke det tilbake og gi pusterom i sjela, for så i neste sekund roe det enda mer ned – før man drar avgårde i beinhard rock. I mine ører er vianova mer avant garde enn metalcore, mer fusion enn støy, mer originalt enn det aller meste som krysser mine spor – og der er det mye moro!
Sorry, President – for meg var vianova kveldens absolutte høydepunkt. Jeg håper de kommer tilbake og speller full konsert snart. Jeg tipper alle mine støyaficionadoer vil sette pris på dem. I mellomtiden skal jeg fortsatt ikke høre på utgivelsene deres, men bare huske tilbake til denne konserten.
Del på Facebook | Del på Bluesky