Jan Garbarek: Selected Recordings

Problemet kan ikke akkurat ha vært å finne materiale da Jan Garbarek skulle sette sammen en samling av sine favoritt-innspillinger. Problemet må definitivt ha vært å velge bort. Det er heller ikke noen overraskelse at det måtte bli en dobbelt-CD. Vi snakker jo på alle måter om den viktigste og mest sentrale norske improvisator gjennom alle tider.

Av Tor Hammerø // 13.05.02

Både Jan Garbarek og ECM har gjennom et godt og vel 30 år langt samarbeid utvikla sin helt særegne sound - mange vil nok forbinde Garbareks sound med ECMs og vice versa, men det vil være både for enkelt og for urettferdig for begge å forenkle det slik. Sjøl om de estetiske idealene har mye til felles er særegenhentene så avgjort framtredende, og dette personlige testamentet fra Garbarek forteller mye om både hans og selskapets historie og utvikling.

Denne utgivelsen er en av åtte i første del av hva ECM har kalt :rarum - en serie der en rekke sentrale ECM-artister sjøl har plukka ut sine favorittinnspillinger gjennom karriera si hos Eicher. To av artistene har fått "breie" seg på dobbelt CD-er, og det deles ikke ut store pengepremier til dem som mener at det må være Garbarek og Keith Jarrett som har blitt den æra til del.

Garbarek, og alle andre som blir presentert i serien, har blitt gitt fullstendig frie hender i sammenstillinga av sine antologier. Det betyr at de kunne velge fritt mellom "greatest hits" eller oversette innspillinger, virtuose solo-innslag eller musikk med sjel (det trenger jo ikke være noe motsetningsforhold mellom det), faste band eller spesielle prosjekter, stilistisk allsidighet eller én linje i en artists karriere. Det som i alle fall er helt sikkert i tilfellet Garbarek er at bortvelgelsen må ha vært den vanskeligste jobben.

Etter å ha hørt meg/kost meg/mimret meg gjennom disse to CD-ene har jeg tenkt på en hel rekke låter og/eller epoker som jeg gjerne skulle hatt med, men dette er ikke mitt valg, det er sjefens. Når det er sagt, så er det heller ikke én eneste låt jeg ville tatt bort.

Musikken er henta fra hele Garbareks periode på ECM og er viselig delt opp slik at vi på den ene CD-en får musikk der Garbarek har vært leder, mens den andre er satt sammen av materiale der Garbarek har vært samarbeidspartner.

I Garbareks egen omslagshefte-tekst (hans første?) skriver han at han kunne ha skrevet en bok om hver eneste av de musikantene han har jobba med, men at han, i tillegg til å trekke fram Eicher, begrenser seg til å skrive om møtet og opplevelsene med Keith Jarrett. For å si det slik:

Garbarek har min fulle forståelse. Det de to gjorde sammen og hva det seinere har betydd for - ikke bare Garbarek, men for generasjoner av musikanter og publikummere - er ikke mulig å kvantifisere, men min påstand er at vi snakker om ett av de viktigste møtene innen improvisert musikk de siste tiårene. "My Song", som vi får høre her, er mer enn godt nok eksempel på det.

Ellers får vi klassiske eksempler på hva Garbarek har gjort sammen med The Hilliard Ensemble, Ralph Towner, Haden/Gismonti/Garbarek, Vitous/Garbarek/Erskine, Shankar, Agnes Buen Garnås, Ustad Fateh Ali Khan og Nana Vasconcelos og - og mye, mye mer. Vi får enkelt og greit et usedvanlig tverrsnitt av Jan Garbareks karriere, hørt gjennom hans egne ører.

There's really only one thing I want to say, and that is a simple thank you, skriver Jan Garbarek. Jeg vet jeg har mange med meg når jeg returnerer takksigelsen - Jan Garbarek har med sin musikk og sin estetikk vært med på å prege både mitt og mange andres liv og tilført oss usedvanlig mye skjønnhet.

Tusen takk!!!