Jan Garbarek: In Praise Of Dreams
Endelig er ventetida over. Seks år har det tatt siden forrige gang Jan Garbarek - sjølveste majesteten - avla folket sitt en "skikkelig" visitt med "Rites". Nå framstår han delvis i ny drakt, med tildels nye musikanter, men likevel vil nok Garbareks eget postulat fra begynnelsen av 90-tallet fortsatt gjelde: Hva slags musikk dette er? Akkurat den samme som tidligere, men helt forskjellig.
Siden slutten av 60-tallet har Jan Garbarek vært med å sette standarden. Han har skapt sitt eget musikalske univers, han har skapt sin egen stemme på sine instrumenter og han har vært en voldsom inspirasjonskilde både for uendelig mange norske og utenlandske musikanter og for et stort publikum i alle verdenshjørner.
Hver gang en ny visitt fra Garbarek blir annonsert, blir derfor forventningene skrudd voldsomt opp. Etter en rekke runder med "In Praise Of Dreams" kan jeg melde at mange av forventningene blir innfridd.
Det å vandre inn i Jan Garbareks landskaper blir en stadig vakrere opplevelse. Mange vil kanskje si at det ikke er mulig å overgå skjønnheten som kom til oss gjennom "I Took Up The Runes" på begynnelsen av 90-tallet. Jeg tilhører dem som mener det: "I Took Up The Runes" representerer noe av det vakreste og ikke minst sterkeste som har kommet min vei av musikk noensinne.
Likevel blir ikke de nye kapitlene i Garbareks historie noe mindre vakre. Det de ikke blir er like sterke steke, like særpregede og like betydningsfulle. Evnen til å skape musikalsk skjønnhet derimot har på ingen måte forlatt Jan Garbarek.
Bare det å høre den usedvanlige og høyst personlige tonen i hans tenor- og sopransaksofon byr på lykke for meg. Ingen andre, hvor mye de enn øver, kommer noensinne til å komme i nærheten av The Garbarek Sound. Dessuten har han denne gangen invitert med seg to musikanter han har delt opplevelser med fra tid til annen siden begynnelsen av 90-tallet: Den armensk/amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian og den afrikansk/franske perkusjonisten Manu Katché. De er begge sjelsfrender av Garbarek som kommer fra to forskjellige verdener, men som tilsammen kler både Garbarek og hans musikk strålende. En svært viktig ingrediens på "In Praise Of Dreams" er også sjefens og Katchés bruk av synther, sampling og elektronikk. Ofte stemmer det, mens andre ganger blir det for "pent" eller for stillestående - det tar meg ikke med noen sted, musikken flytter meg ikke.
Akkurat det samme som før, men helt forskjellig stemmer også denne gangen. Det aller mest tyder på at dette blir nok en Garbarek-suksess, men for meg kommer dette aldri til å bli noen klassiker. Her finnes veldig mye bra - overvakre melodier og et spill kun Jan Garbarek kan frambringe - men fra tid til annen blir det "mellomspill" som ikke snakker veldig til meg. Måtte det ikke ta seks år til neste gang.
Del på Facebook | Del på Bluesky