Tonen - den fantastiske tonen!

(Stavanger/PULS): - Akkurat som før, bare helt forskjellig, svarte Jan Garbarek for rundt 10 år siden da han blei spurt om hvordan musikken hans låt. Det samme kunne han ha sagt nå. Alt var som før, men med nye krydder og nye innfallsvinkler. Det som ikke er forskjellig, er at Garbareks musikk ustanselig er noe av det vakreste som vederfares mennesker kloden rundt. I går sto Stavanger for tur.

---

Jan Garbarek Group / /

Av Tor Hammerø // 10.05.03

---

Undertegnede har hatt et sterkt forhold til Jan Garbarek og hans musikk helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet. Det var på mange vis han som innlemma meg i den spennende og uendelige verdenen som kalles improvisert musikk eller jazz.

Garbarek har også uttalt at han er usikker på om det er jazz han spiller. For meg og for de rundt 2000 som var så heldige å være tilstede i Stavanger i går, tror jeg ikke det har så stor betydning hvilken merkelapp han eller noen andre setter på musikken. Jan Garbarek står for musikk i en egen sjanger og i en egen klasse. Det er det ikke mange som kan påberope seg - i hvert fall ikke på denne kloden.

Som før kom Jan Garbarek ruslende inn på scena med sin saksofonveske i skinn i den høyre hånda. Som før var han kledd i svart fra topp til tå. Som før blei ikke et ord sagt fra scenekanten. Som før kom et høflig bukk som takk for mottakelsen.

Og så: TONEN… Den umiskjennelige, vakre, dypt personlige sopransaksofontonen som jeg er sikker på kan flytte fjell. Det er flere år siden jeg har hørt Jan Garbarek live nå, men det tok ikke mange hundredeler før jeg visste at alt var på plass. Bare det å høre igjen denne fantastiske tonen, var en stor opplevelse i seg sjøl.

Etter hvert kom også andre toner – folketoner fra hele verden, Garbareks folketoner. Jeg er overbevist om at det kan bli fred på jord av slik musikk. Den musikalske ekskursjonen vi blei tatt med på, som bl.a. innbefatta stopp i Norge, Østen og i det opprinnelige Amerika, hos indianerne, og også utenomjordiske sfærer, var så sterk og vakker som man kan forvente når Jan Garbarek Group legger turen innom.

Hele tida var det ei stemning av høytid. Dette er nemlig på mange vis sakral musikk – musikk til å bli religiøs til eller av, men da snakker vi om en religion som verken kristne eller muhammedanere vil ha problemer med å enes om.

Med seg hadde Garbarek sine faste våpendragere gjennom mange, mange år. Det betyr bl.a. at dette er et så samspilt band som vel tenkelig – alle vet til enhver tid hvor de andre har tenkt seg. Dette kan sjølsagt være en styrke, men også ei sovepute. I mine ører virker dette stort sett som en styrke.

Tyskeren Rainer Brüninghaus behandler tangentinstrumentene på et lojalt, men ikke alltid like spennende vis. Jo visst er han en meget bra pianist – det er bare det at jeg tar meg i å tenke på en rekke av Garbareks tidligere medspillere på piano og gitar, som Lars Jansson og John Taylor og Bill Frisell og David Torn. Det er godt mulig det har noe med mitt sanseapparat å gjøre, men Brüninghaus gir meg ikke like mye som de nevnte – han flytter ikke musikken i like stor grad.

Danske Marilyn Mazur derimot, er akkurat det perkusjonsoppkommet Garbareks musikk trenger. I motsetning til sine svartkledde kolleger var Mazur nesten symbolsk kledd i rødt. Påkledningen symboliserte den musikalske flammen hun er. Mazur er i besittelse av en utstråling, en livsglede og et ønske om å dele noe med oss som det er umulig å være upåvirka av.

Garbareks bassistiske høyre hånd gjennom mesteparten av karriera hans, tyskeren Eberhard Weber, er en viktig del av soundet til Jan Garbarek Group. Det låter helt spesielt av Webers bass – et sound som fortsatt kler Garbareks lydideal perfekt.

I løpet av de knappe to timene fikk vi høre noe nytt stoff, og en hel del greatest hits fra rundt 1990 – fra "I Took Up The Runes" og "Molde Canticle". Uansett var tonen der i både sopranen, tenoren og i fløyta – denne tonen som kun han er i besittelse av.

Under et flyktig møte noen timer før konserten, ba Garbarek meg om ikke å ha for store forventninger. Jeg lytta ikke til sjefens oppfordring, men skrudde dem tvert i mot opp.

Sjøl med høye forventninger blei dette en Garbarek-konsert av ypperste klasse.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky