Solveig Slettahjell: Slow Motion Orchestra
For dem som har fulgt Solveig Slettahjells vekst siden hun første gang lot høre fra seg i duo-sammenheng med Håkon Hartberg på begynnelsen av 90-tallet, så er det ingen stor overraskelse at vi har med en langt framskreden jazzvokalist å gjøre. Med sin første solo-utgivelse bekrefter hun at vi har med et supertalent å gjøre.
Solveig Slettahjell har i løpet av sine 30 år fortalt oss at hun er en vokalmusikant med en voldsom bredde i sitt uttrykk. Fra mitt første med henne i et svært så nedstrippa og avslørende duosamarbeid, har jeg opplevd henne i rock-funk sammenheng med det hippe bandet Squid, og som en viktig fjerdedel av den meget spennende vokalkvartetten Kvitretten. I alle disse sammenhengene har hun vist fram forskjellige sider av seg sjøl, og det fortsetter hun med også i sin CD-debut under eget navn.
21. mai i år inntok Slettahjell klubben Blå i Oslo med et knippe standardlåter, en kjernekvartett, pluss en håndfull strykere, blåsere, gitar og harpe (på noen av låtene) - og noe så definitivt uten fallskjerm. På alle slags vis blei det tatt sjanser:
Dette blei gjort live for aller første gang, og at fallhøyden er rimelig stor sier seg sjøl. Dette er materiale et par giganter har tatt for seg tidligere, og det er bortimot uunngåelig ikke å tenke på standardlåt-tolkere som Ella Fitzgerald, Shirley Horn, Carmen McRae og Sarah Vaughan underveis. For min del forsvant tanken på disse gigantene ganske så raskt: Solveig Slettahjell har umiddelbart greid å sette sitt eget helt umiskjennelige preg på denne udødelige sangskatten.
For å gjøre det ekstra vanskelig for seg sjøl, har Slettahjell i all hovedsak valgt seg ballader. Ingenting er mer avslørende enn tolkninger som går saaaaakte, men samtidig avslører det også om modenheten og personligheten er tilstede til å kaste seg ut på de 70.000 favners dyp. Det Slettahjell for eksempel foretar seg på "My Heart Belongs To Daddy", der hun glir nesten umerkelig over fra ordbasert vokal til scatsang er intet mindre enn vokalkunst av verdensklasse. Mesterlig, sterkt og usigelig vakkert!
Liksom bare for å fortelle oss at hun også mestrer låter i overkant av fartsgrensa, så slår hun like godt til med CD-ens eneste tempolåt like etterpå, "What A Little Moonlight Can Do". Det viser seg kjapt at hun er like bra på det også!
Med seg har hun altså en meget sympatisk og dyktig kvartett som følger henne som en skygge enten det går fort eller sakte: Mats Eilertsen på bass, Per Oddvar Johansen på trommer, Sjur Miljeteig på trompet og Morten Qvenild på piano. Dessuten er arrangementene til Eivind Buene akkurat så tilstede og så diskrete som de bør være.
Solveig Slettahjell har endelig tatt det store steget. Her foreligger beviset på at vi i vår midte har en ny vokalkunstner som umiddelbart ville vært superstjerne hadde hun bodd på den andre sida av dammen. Det bør hun bli med utgangspunkt i steinrøysa også - så bra er nemlig Solveig Slettahjell og hennes debut.
Del på Facebook | Del på Bluesky