Ei stasen sangerinne
- Jeg er så forferdelig glad i disse låtene og så er jeg så forferdelig glad i å synge. Der ligger det: Å få gjøre ei plate, gir meg anledning til å synge. Solveig Slettahjell gir til beste en liten flik av sin filosofi og stort enklere kan det vel ikke sies?
Vi snakker ikke Silje Nergaard-salgstall, men henimot jul i fjor var det faktisk veldig utsolgt rundt omkring. Folk som ville ha tak i Slow Motion Orchestra med Solveig Slettahjell og hennes kvartett; Mats Eilertsen (bass), Per Oddvar Johansen (trommer), Sjur Miljeteig (trompet), Morten Qvenild (piano) fikk alt for ofte et nei, dessverre.
Men du har kanskje gjetta at dette ikke akkurat dreier seg om rett fram pop eller rocknroll?
Solveig Slettahjells platedebut som solo-artist handler om standardlåter fra amerikansk jazzhistorie sånne sanger vokalister som Ella Fitzgerald, Shirley Horn og Sarah Vaughan tidligere har satt sitt stempel på. Slettahjell kommer ganske så oppsiktsvekkende bra fra det.
- Jeg hadde bestemt meg for å drite i kritikkene; et greit skjold å ha, liksom. Men jeg må innrømme at den guarden detter fort, idet folk skriver fine ting. Det er stas.
(Stas kjenner du det ordet? Et sørgelig glemt uttrykk, som for tida er veldig in i diverse musikerkretser. Vi må finne fram til disse igjen, uttrykk som er i ferd med å gå i glemmeboka. Som fabefalaktig, for eksempel hvilket fabelaktig ord! På linje med min mors drodling om været: - Ja, ja. Nei, nå tror jeg det går mot et skikkelig ruskevær...
REIN IMPROVISASJON
Første gang omverdenen ble oppmerksom på frøken Slettahjell, var via et duo-samarbeid med pianisten Håkon Hartberg. Han døde i 1996.
- Det var så forferdelig trist både på det menneskelige og musikalske plan. Jeg holdt på med jazz på Musikkhøyskolen på den tida, og tenkte: - Hva faen gjør jeg nå?
Samtidig var hun i gang med funkbandet Squid, og et års tid etter Hartbergs død starta Slow Motion Orchestra opp.
- Det begynte vel som et slags orkesterprosjekt, men etter hvert har vi tatt mange svinger. Også nå, selv om vi er ute med denne standardskiva, går våre referanser i mange retninger. Det er viktig for meg.
La oss utfylle bildet en smule: Høsten 2001 deltok hun på Robert Warings plate, i desember sang hun jula inn sammen med Poing på Jazzid, mens hun i fjor sommer opptrådte på jazzfestivalen i Pori sammen med Pori Sinfonietta. I tillegg kommer jobben hennes i den ekstremt eksperimentelle vokalgruppa Kvitretten, utallige jobber med swingbandet Køhn/Johansen Sekstett, og innimellom er det samtidsmusikken som teller.
- Jeg er kort og greit opptatt av sang. Innfallsporten til samtidsmusikken var et ønske om å eksperimentere med instrumentet mitt.
- Du bruker noter, da i samtidsmusikken?
- Nå jobber jeg med rein improvisasjon.
HERR ANDRESEN
Samtidsmusikk. Standardjazz. Funk. Piano/vokal-duo. Kvitretten (jeg kommer ikke på noen sjanger å putte dem i); ei allsidig dame.
- Uansett hvor i det musikalske landskap jeg befinner meg, er frasering det viktigste for meg. Musikalsk bevegelse, eller frasering, er grunnleggende viktig uansett sjanger, og det gjør at standardjazz og samtidsmuskk på mange måter handler om akkurat det samme for meg.
- Freebag; som i Bjørnar Andresen?
Hun trenger ca. ett hundredels sekund på å finne svaret (selv om hun ikke akkurat omgås herr Andresen til daglig):
- Men Bjørnar er jo samtidsmusikk!
Hva samtidsmusikken angår, uttrykker hun glede over å jobbe med noe som er så himla tenkt.
I BARNEHAGE
Gjennomtenkt har det forhåpentligvis vært også, det arbeidet som allerede er blitt til den nye Kvitretten-skiva. Den kom i februar, med tekster av stuntpoeten Torgeir Rebolledo Pedersen. Produktet har fått den selvfølgelige tittel Kloden Er En Snurrebass Som Snurrer Oss. Vi snakker full a capella.
- Ikkeno pop-musikk denne gangen heller?
- Det erke det, du!
 SOLVEIG SLETTAHJELL: Ikke akkurat arbeidsledig. Foto: Ann Iren Ødeby/PULS ( ) |
Livet er en liten dings, tenker vi idet vi konstaterer at Slettahjell utover vårparten er satt opp med barnehagekonserter sammen med Kvitretten-kompis Eldbjørg Raknes før hun er klar for nye jobber med Slow Motion: Gamle Logen, bl.a. i smeltehytta lørdag kveld under Kongsberg jazzfestival. I tillegg skal hun til Nattjazz i Bergen...
- Du er ikke arbeidsledig, Slettahjell?
- Det kan man ikke påstå.
SKAPTRØNDER
Solveig Slettahjell (30) er født i Bærum, men flytta tidlig til Steinkjer og Orkanger, før hun som 19-åring fant en tilværelse i hovedstaden. Siden har hun bodd her. Den omflakkende tilværelsen kan bare anes i hennes muntlige språk. Journalisten, innfødt Oslo Øst, ville faktisk kunne kommet til å tippe på et eller annet sted i Groruddalen?!?!
Hun ler, og nipper til en halvliter.
- Jeg snakker trøndersk til alle andre enn østlendinger. Snakker jeg for eksempel med en bergenser, da snakker jeg kav trøndersk! Vær du trygg!
Hennes hovedfagsoppgave fra Musikkhøyskolen bærer forresten tittelen Det Rytmiske Aspekt Ved Frasering.
SCENESKIFTE
Det er antageligvis på dette tidspunkt intervjuet endrer karakter fra fire flate til 5/4.
- Har du aldri hatt lyst til å bli rik & berømt pop-sanger?
- Helt ærlig; jeg har aldri tenkt på det. Jo, sikkert
Det der må jo være en løgn
da jeg var liten
Men det har faktisk aldri vært min motivasjon å bli rik og berømt. Jeg har på en måte blitt huka på musikken
.
Intervjueren noterer høflig, plasserer sitt blikk dypt ned i eget glass før hans oppmerksomhet igjen påkalles, i form av et aldri så lite utbrudd:
- Huff, dette må da høres utrolig innlært ut!
Vi flirer.
- Mormor liker denne skiva; det finner jeg spiselig Poenget er at jeg hakke lyst til å gjøre noe jeg ikke har lyst til!
SLY STONE
På pop-sida gir Slettahjell uttrykk for kjærlighet til The Beatles og Prince, men mest interessant er det vel å høre hvilke vokalister hun setter høyest.
- Sly Stone; han er konge! Og Aretha Franklin; hun er til å spise opp Ingen fraserer som henne. Det er også vanskelig å komme unna Frank Sinatra; her kan man virkelig snakke om at fraseringene er finslipt så det holder. Og glemte jeg kanskje Betty Carter? Har du hørt Baby Its Cold Outside, med Betty Carter og Ray Charles!
Sly Stone? Fortjener noen ekstra ord.
 SLY STONE: Ikke akkurat skolert, men... ( ) |
Han heter egentlig Sylwester Stewart. I 1965 danna han Sly And The Family Stone. Byen var San Francisco, tida var the early days of Summer of Love, og Sly Stone dro i gang et sterkt politisk/psykedelisk funk/soul-band som bl.a. rakk å gjøre en legendarisk konsert på Woodstock i 1969 før bandlederen dessverre fada ut i et ødeleggende narkotikamisbruk. Fortsatt er bandet en viktig inspirasjons- og samplingskilde i rap/hip-hop-verdenen.
Solveig Slettahjell finner fram yttertøyet.
- Vi kan bli så skolerte vi bare vil uten å nå Sly Stone til støvla. Men så er det heller ikke mer enn en Sly Stone.
Del på Facebook | Del på Bluesky