Lano Places: Isolation Street (Sgl)
Lano Plases er som kald leskedrikk på en varm dag. Behagelig forfriskende. Jeg vil ha mer!
Når adjektivene først er funnet frem, må selvsagt forførende legges til. Lano Places' nostalgiske lydbilde er både fengende og glattpolert - slik god pop skal være, men også rufsete og til tider ganske sårt.
Radiohead, Poor Rich Ones, The Stranglers og The Smiths er referanser jeg har brukt tidligere for å plassere bandet i det musikalske terrenget.
«Isolation Street» har fått mye spilling på Petre de siste månedene, og det er selvsagt velfortjent. En nydelig perle av en låt. Med Marie Bu Kvaløys sarte vokal og svevende keyboards som bakgrunn, med luftige gitarriff og Ola Kvaløys karakeristiske vokal i front hever «Isolation Street» seg over det meste av hva som produseres av pop i Norge om dagen.
Lano Places har virkelig funnet sitt sound og sin gate. Følelsene ligger som et tjukt lag utenpå låtene, og følelser har de fleste, så det er lett å la seg rive med.
Singelen inneholder to andre spor som for øvrig ikke er å finne på albumet «Everyone Likes To Be Lonely». Pussig nok ble tittelsporet til plata vraket da albumet skulle utgis. Men låta er med på singelen, og også den er en fengende og behagelig låt. At alle liker å være ensomme, og at alle liker å bli lurt er jo også et interessant utgangspunkt
«Life At The Surface» er på en måte det svakeste sporet, uten at det betyr at den er dårlig. Bandet har virkelig fanget sitt eget sound, og krydret låta med det som skal til for å lage ordentlig melankoli. Mens de bare pirker borti overflata på en god melodi. Men det er også det sporet som vokser mest for hver gjennomlytt.
Konserten Lano Places velsignet ØYA festivalen med tidligere i august, overbeviste i hvert fall meg om at dette må være landets mest spennende og lovende band om dagen.
Del på Facebook | Del på Bluesky