Lano Places: Walk Again

Lano Places spiller bekymringsløs og iørenfallende popmusikk, akkurat slik popmusikk skal være, men bandet har fremdeles litt å jobbe med hva låtskriving og meloditeft angår.


De fikk sitt gjennombrudd under By:Larm i Stavanger i 99, og har siden dengang rukket å slippe sitt kritikerroste debutbalbum "Everyone Likes To Be Lonely", som nå altså følges opp med "Walk Again". Tendensene til noe stort ligger hele tida å lurer i kulissene her, men dukker for sjelden fram i lyset.

Ei låt som "Metalic Mazda" er genial, og det samme er singelen "Combat", og "Ballet Dancer. Et par andre låter hever seg også såvidt over gjennomsnittet, men helhetsinntrykket blir aldri mer enn sådär. Mange av låtene blir altfor statiske, og mangelen på gode refreng er prekær på flere av sporene. Det er allikevel vanskelig å si at dette er dårlig, for dèt er det slettes ikke, men det blir bare litt uinteressant i lengden.

"Walk Again" er forsåvidt ei fin plate, men den skiller seg ikke nevneverdig ut i mengden av skiver som slippes for tida.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lano Places: Isolation Street (Sgl)

(24.08.01) Lano Plases er som kald leskedrikk på en varm dag. Behagelig forfriskende. Jeg vil ha mer!


Hagl-Øya

(12.08.01) (Oslo/PULS): Øyas første dag var preget av regn og torden og hagl på størrelse med tennisballer. Men selv om festivaldeltagerne var våte la det utrolig nok ingen synlig demper på humøret. Folk koste seg med et koldtbord av kvalitetsband fordelt på to scener i Oslos idylliske middelalderpark. Lano Places, Sondre Lerche, Xploding Plastix og The Hives var noen av bandene som imponerte.


Se Øyafestivalen i bilder: Fredag

(12.08.01)


Lano Places: Everyone Likes To Be Lonely

(11.05.01) Små, triste tekster om forloren kjærlighet har de fleste skrevet en eller annen gang i sitt liv, og alle har vi vel klimpret på en kassegitar fra tid til annen. Det er dog ikke alle forunt å få utgitt klimpreriene sine på ei skive, selv om de fleste drømmer om akkurat det. Ett av unntakene er bandet Lano Places som nå debuterer med ei samling låter under tittelen "Everybody Likes To Be Lonely".


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.