Lano Places: Everyone Likes To Be Lonely
Små, triste tekster om forloren kjærlighet har de fleste skrevet en eller annen gang i sitt liv, og alle har vi vel klimpret på en kassegitar fra tid til annen. Det er dog ikke alle forunt å få utgitt klimpreriene sine på ei skive, selv om de fleste drømmer om akkurat det. Ett av unntakene er bandet Lano Places som nå debuterer med ei samling låter under tittelen "Everybody Likes To Be Lonely".
Bandet består av folk fra Ålesund og Stavanger, og norske debutanter er noe som i utgangspunktet får en til å spisse ørene ekstra godt.
Ved første gjennomhøring tenker man at de føyer seg pent inn i rekken av band som spiller melodiøse og litt melankolske poplåter. Et vellykket eksempel på skiva er "Isolation Street", en riktig så fin låt som bæres av vokalist Ola Kvaløy. Refrenget er virkelig fengende, og kunne like godt vært skrevet av Travis.
Men man har hørt det før
Musikk behøverikke være så fordømt preget av nybrottsarbe og eksperimentering, på den annen side hadde det ikke skadet om et band som Lano Places hadde kunnet flere enn tre grep på gitarene sine, for det blir fort kjedelig. Og tangent-mannen Pål Bentsen kunne jo ha briljert istedet for å stå beskjedent i bakgrunnen! Arrangementene og lydbildet kunne med fordel vært utviklet mer, det hadde gitt låtene ett stort løft.
Kritikken til tross er himmelen aldri nattsvart, for helt til slutt har de plassert noe som overraskende blir stående som skivas to beste låter; "Crazy Man", som er en fin pianoballade, og "Paris Song", en iørefallende kassegitarballade i gammel Radiohead-drakt.
At skiva mer høres ut som en demo enn et ferdig produkt, er jo egentlig ikke noe negativt, for det betyr bare at Lano Places har det berømte potensialet. Med litt mer originalitet, spenst og psykedelia kunne "Everybody Likes To Be Lonely" vært en svær debut, men foreløpig blir den ett nummer for liten.
Men da kan det vel bare gå èn vei? Oppover!
Del på Facebook | Del på Bluesky