Lano Places: Everyone Likes To Be Lonely

Små, triste tekster om forloren kjærlighet har de fleste skrevet en eller annen gang i sitt liv, og alle har vi vel klimpret på en kassegitar fra tid til annen. Det er dog ikke alle forunt å få utgitt klimpreriene sine på ei skive, selv om de fleste drømmer om akkurat det. Ett av unntakene er bandet Lano Places som nå debuterer med ei samling låter under tittelen "Everybody Likes To Be Lonely".


Bandet består av folk fra Ålesund og Stavanger, og norske debutanter er noe som i utgangspunktet får en til å spisse ørene ekstra godt.

Ved første gjennomhøring tenker man at de føyer seg pent inn i rekken av band som spiller melodiøse og litt melankolske poplåter. Et vellykket eksempel på skiva er "Isolation Street", en riktig så fin låt som bæres av vokalist Ola Kvaløy. Refrenget er virkelig fengende, og kunne like godt vært skrevet av Travis.

Men man har hørt det før…

Musikk behøverikke være så fordømt preget av nybrottsarbe’ og eksperimentering, på den annen side hadde det ikke skadet om et band som Lano Places hadde kunnet flere enn tre grep på gitarene sine, for det blir fort kjedelig. Og tangent-mannen Pål Bentsen kunne jo ha briljert istedet for å stå beskjedent i bakgrunnen! Arrangementene og lydbildet kunne med fordel vært utviklet mer, det hadde gitt låtene ett stort løft.

Kritikken til tross er himmelen aldri nattsvart, for helt til slutt har de plassert noe som overraskende blir stående som skivas to beste låter; "Crazy Man", som er en fin pianoballade, og "Paris Song", en iørefallende kassegitarballade i gammel Radiohead-drakt.

At skiva mer høres ut som en demo enn et ferdig produkt, er jo egentlig ikke noe negativt, for det betyr bare at Lano Places har det berømte potensialet. Med litt mer originalitet, spenst og psykedelia kunne "Everybody Likes To Be Lonely" vært en svær debut, men foreløpig blir den ett nummer for liten.

Men da kan det vel bare gå èn vei? Oppover!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lano Places: Walk Again

(29.10.02) Lano Places spiller bekymringsløs og iørenfallende popmusikk, akkurat slik popmusikk skal være, men bandet har fremdeles litt å jobbe med hva låtskriving og meloditeft angår.


Lano Places: Isolation Street (Sgl)

(24.08.01) Lano Plases er som kald leskedrikk på en varm dag. Behagelig forfriskende. Jeg vil ha mer!


Hagl-Øya

(12.08.01) (Oslo/PULS): Øyas første dag var preget av regn og torden og hagl på størrelse med tennisballer. Men selv om festivaldeltagerne var våte la det utrolig nok ingen synlig demper på humøret. Folk koste seg med et koldtbord av kvalitetsband fordelt på to scener i Oslos idylliske middelalderpark. Lano Places, Sondre Lerche, Xploding Plastix og The Hives var noen av bandene som imponerte.


Se Øyafestivalen i bilder: Fredag

(12.08.01)


Nonne - kompromissløs elektro-rock magi

(21.10.25) Ikke la deg skremme av navnet. Nonne er et band fra Tromsø med Erlend Skotnes på trommer, synth og elektronikk og Gustav Eidsvik på bass og vokal. Og dette er noe av det feteste som har kommet fra nord de siste årene.


Men rocken var så definitivt ikke død!

(20.10.25) «Det finnes ingen bra rockeband for tiden» leser jeg stadig vekk på SoMe. «Alt var så mye bedre før, og jeg hører bare på de gamle skivene mine!»


Slitesterke «Horses» holder seg godt live

(19.10.25) Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.


Knall rifftung rock’n’roll med The Hives!

(18.10.25) Blinkende westerninspirerte smokingdresser, frekk, eksplosiv rock n roll med punk energi og vittige kommentarer. The Hives ledes av en av verdens mest karismatiske og selvsikre frontfigurer – og han fronter et stramt, veloljet band. Vi koste oss glugg med rockeklisjeer og rifftung garasjerock som fungerer også i 2025.


Vidar Lønn-Arnesen (1940-2025)

(17.10.25) Vidar Lønn-Arnesen er død. En av landets mest markante forkjempere for populærmusikken er borte.


Oh Lord! Som Paal Flaata synger Elvis!

(17.10.25) Han er en makeløs flink sanger. Herregud - Paal Flaatas barytonrøst er hjerte og smerte, herfra inn i evigheten.