Randi Hultin Minnekonsert

En av norsk jazz' store personligheter, skribenten, jazzviteren, kontaktskaperen og så uendelig mye mer - Randi Hultin, gikk bort i fjor. Det er bare slik det skal være, når Oslo Jazzfestival og en rekke av av våre mest sentrale musikanter nå minnes dette helt spesielle mennesket.


Mange, veldig mange / /


Maratonkonserten blei innleda med at den nydanna Stiftelsen Randi Hultin ved sin styreleder Tom Sivesind fortalte hva stiftelsens skulle jobbe for. Punkt en på kjøreplana er å bevare det unike historiske materialet Randi - hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med - hadde samla gjennom et utrolig innholdsrikt jazzliv.

Utallige er de timene med med opptak hun gjorde av de aller største internasjonale og nasjonale stjernene på besøk hjemme hos henne i legendariske GartnerveienManglerud i Oslo. Disse opptakene er nå i ferd med å gå i oppløsning, og stiftelsen vil jobbe for å få dem overført til et format som ikke vil bli ødelagt. Dessuten ønska Randi at unge norske jazzmusikere skulle få et stipend fra denne stiftelsen hvis det ble penger til overs, og det vil også stiftelsen jobbe for.

Fan, da bli det ikkje nokka på oss, kom det da kjapt fra Bodil Niska, som tydeligvis ikke regner seg som ung lenger. Hun inntok i alle fall scena med sin kvartett aller først og fortalte den fulltallige menigheta at hun neppe hadde stått der hun sto hvis det ikke hadde vært for Randi. Så viktig var hun altså, ikke bare for Niska, men også for mange, mange andre.

Etter tre nummer med den særdeles coole musikken til Niska & Co, overtok en annen musikant som hadde mye å takke Randi for: Silje Nergaard. To låter blei det plass til for Hamars store datter, og spesielt duoversjonen av "My Funny Valentine" med Håvard Wiik på piano fortalte oss hvilken trygghet og personlighet Nergaard nå er i besittelse av.

Utover kvelden og natta sto de i kø fra inn- og utland for gratis å hylle Randi, og hvis åpnings-settet var en indikasjon på det som skulle komme blei det ei svett og hyggelig natt. På scena sto et vakkert maleri av Randi og overvåka det heile. Kanskje satt hun og koste seg ett eller annet sted over all den flotte musikken?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jenta og tenorsaksofonen - eller var det tenorsaksofonen og jenta?

(14.10.20) Det er torsdag morgen og jeg sitter midt i smørøyet - og smørøyet denne gangen er en liten forretning i Grensen i Oslo med innehaver Bodil Niska. Hun er, mildt sagt, en sentral figur i det norske jazzmiljøet.


Bodil Niska: Blue

(10.05.04) Bodil Niska er en av de mest sentrale personlighetene i norsk jazz. Ikke bare spiller hun strålende melodiøst saksofon i et mainstream-uttrykk som er henne - hun eier og driver også den unike platebutikken Bare Jazz i hovedstaden. Begge deler gjør hun altså på et flott vis og hennes andre CD under eget navn kommer garantert til å selge i bøtter og spann - også i andre butikker enn hennes egen.


Bodil Niska: First Song

(07.12.00) Bodil Niska har på sett og vis vært en sentral skikkelse innen norsk jazz i en årrekke allerede. Likevel er dette hennes cd-debut under eget navn og du verden som hun forteller oss at dette var på høy tid.


Randi Hultin er død

(18.03.00) Randi Hultin er død. Etter et lengre sykeleie sovna hun inn 17. mars - det må ha vært 'round midnight. Et helt grunnfjell i norsk jazzjournalistikk er borte. Med Randis bortgang er jazzen blitt uendelig mye fattigere.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.