Randi Hultin Minnekonsert

En av norsk jazz' store personligheter, skribenten, jazzviteren, kontaktskaperen og så uendelig mye mer - Randi Hultin, gikk bort i fjor. Det er bare slik det skal være, når Oslo Jazzfestival og en rekke av av våre mest sentrale musikanter nå minnes dette helt spesielle mennesket.


Mange, veldig mange / /


Maratonkonserten blei innleda med at den nydanna Stiftelsen Randi Hultin ved sin styreleder Tom Sivesind fortalte hva stiftelsens skulle jobbe for. Punkt en på kjøreplana er å bevare det unike historiske materialet Randi - hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med - hadde samla gjennom et utrolig innholdsrikt jazzliv.

Utallige er de timene med med opptak hun gjorde av de aller største internasjonale og nasjonale stjernene på besøk hjemme hos henne i legendariske GartnerveienManglerud i Oslo. Disse opptakene er nå i ferd med å gå i oppløsning, og stiftelsen vil jobbe for å få dem overført til et format som ikke vil bli ødelagt. Dessuten ønska Randi at unge norske jazzmusikere skulle få et stipend fra denne stiftelsen hvis det ble penger til overs, og det vil også stiftelsen jobbe for.

Fan, da bli det ikkje nokka på oss, kom det da kjapt fra Bodil Niska, som tydeligvis ikke regner seg som ung lenger. Hun inntok i alle fall scena med sin kvartett aller først og fortalte den fulltallige menigheta at hun neppe hadde stått der hun sto hvis det ikke hadde vært for Randi. Så viktig var hun altså, ikke bare for Niska, men også for mange, mange andre.

Etter tre nummer med den særdeles coole musikken til Niska & Co, overtok en annen musikant som hadde mye å takke Randi for: Silje Nergaard. To låter blei det plass til for Hamars store datter, og spesielt duoversjonen av "My Funny Valentine" med Håvard Wiik på piano fortalte oss hvilken trygghet og personlighet Nergaard nå er i besittelse av.

Utover kvelden og natta sto de i kø fra inn- og utland for gratis å hylle Randi, og hvis åpnings-settet var en indikasjon på det som skulle komme blei det ei svett og hyggelig natt. På scena sto et vakkert maleri av Randi og overvåka det heile. Kanskje satt hun og koste seg ett eller annet sted over all den flotte musikken?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Jenta og tenorsaksofonen - eller var det tenorsaksofonen og jenta?

(14.10.20) Det er torsdag morgen og jeg sitter midt i smørøyet - og smørøyet denne gangen er en liten forretning i Grensen i Oslo med innehaver Bodil Niska. Hun er, mildt sagt, en sentral figur i det norske jazzmiljøet.


Bodil Niska: Blue

(10.05.04) Bodil Niska er en av de mest sentrale personlighetene i norsk jazz. Ikke bare spiller hun strålende melodiøst saksofon i et mainstream-uttrykk som er henne - hun eier og driver også den unike platebutikken Bare Jazz i hovedstaden. Begge deler gjør hun altså på et flott vis og hennes andre CD under eget navn kommer garantert til å selge i bøtter og spann - også i andre butikker enn hennes egen.


Bodil Niska: First Song

(07.12.00) Bodil Niska har på sett og vis vært en sentral skikkelse innen norsk jazz i en årrekke allerede. Likevel er dette hennes cd-debut under eget navn og du verden som hun forteller oss at dette var på høy tid.


Randi Hultin er død

(18.03.00) Randi Hultin er død. Etter et lengre sykeleie sovna hun inn 17. mars - det må ha vært 'round midnight. Et helt grunnfjell i norsk jazzjournalistikk er borte. Med Randis bortgang er jazzen blitt uendelig mye fattigere.


Sårt og skrålende Wednesday

(09.02.26) Med skringrende skarp gitarstøy, power akkorder, skrik og sår twang ga Asheville, North- Carolina- kvintetten Wednesday valuta for pengene til et forhåndsutsolgt Parkteatret i Oslo.


Jaguar 777 - variert ensformighet

(09.02.26) Noen skiver er mer vriene å anmelde enn andre, av forskjellige grunner. Debutskiva til Jaguar 777 havnet i den smått forunderlige og sære kategorien «musikk jeg ikke misliker, men jeg vet heller ikke om jeg egentlig liker den».


For en herlig kveld med Alfa Mist!

(09.02.26) Det skinner av hele bandet, det gnistrer av alle tonene og lydene og melodiene. Melodiene hopper og spretter, musikken er spenstig og aldri kjedelig.


Cast har aldri vært bedre

(08.02.26) Det beste og mest rocka britpop-albumet på svært lang tid.


Sjukt bra, Mayhem!

(06.02.26) Intrikate melodilinjer? Snakk om! Støy? Dette er melodiøst så det holder!


Energiskt, råtøft - Lily Löwe!

(05.02.26) Algoritmene er på min side igjen, og sendte meg Lily Löwe og «Beautiful Disaster». Uffda, tenkte jeg, hva har jeg egentlig bedt om? Med en sånn tittel angret jeg meg i ca. tre sekunder. Det var med litt skrekkblandet fryd jeg satte på første låta.