Jenta og tenorsaksofonen - eller var det tenorsaksofonen og jenta?
Det er torsdag morgen og jeg sitter midt i smørøyet - og smørøyet denne gangen er en liten forretning i Grensen i Oslo med innehaver Bodil Niska. Hun er, mildt sagt, en sentral figur i det norske jazzmiljøet.
- Fortell litt om deg selv Bodil, hvor kommer du fra og hvordan havnet du her i byen.
- Jeg ble født i Vadsø, da jeg var ett år flyttet vi til Skien, så til Larvik, så reiste vi til Hammerfest og der ble vi til turen gikk til Oslo hvor BARE JAZZ åpnet - og den har jeg drevet i 24 år, så jeg har jo holdt på en stund!
- Men tilbake til Hammerfest, det var vel neppe et stort og glitrende jazzmiljø i den byen den gangen og du var altså den eneste unge jenta som ville spille jazz. Men hvorfor valgte du et stort, tungt og uhåndterlig instrument som tenorsaksofon?
- Jo, jeg spilte i korps da jeg var 10 år og da var det tenorhorn, det fantes ikke en saksofon i Hammerfest, så jeg gikk over til klarinett. Men da jeg ble 15 kom det tre saksofoner til byen og jeg kjøpte en av dem, selvfølgelig den største, tyngste og vanskeligste å spille på, men det ble nå den.
- Du øvde på og sloss med dette hornet, ga deg ikke og når ble du så god at du kunne prøve med komp, med trommer og bass og etter hvert til og med en plate?
- Ja, den første plata var "Girl Talk". Den kom ut i 1993, og ble starten på den trioen ble til ved en tilfeldighet. I et 50-års selskap traff jeg Elizabeth Walker. Hun spilte piano, og siden fikk vi med oss jente nummer tre, bassist Tine Asmundsen. Plate nummer to, "Talking Jazz", kom i 1996.
- Ja, Bodil, vi sitter jo i en forretning som heter BARE JAZZ, men det er også mulig å kjøpe musikk i andre sjangre, vi skal for eksempel lytte til trekkspill musikk. Bodil Niska på tenorsaksofon og hennes far på trekkspill:
- Den her ble spilt inn med Egil Kapstad på piano, Bjørn Alterhaug på bass, svenske Palle Hulten på trommer og meg på tenor. Vi gjorde innspillingen i Rainbow studio. Det var første gang faderen var i et studio. Han hadde spilt litt trekkspilljazz før, så det var vel ham jeg fikk jazzgener fra. Han måtte kaste tyggegummien, og likte seg tydelig godt i omgivelsene; dette hørte vi første take, og vi var svært fornøyd alle sammen!
- Men Bodil, hvor fikk dere tak i all musikken, alle melodiene – det var jo ikke noter og Real Books den gangen?
- Elizabeth skrev ned en del, og Egil hjalp oss med låter og måter å spille dem på. Dessuten hørte vi selvfølgelig på radio og de platene vi fikk tak i. Jeg må jo si at vi hadde litt av både talentet og lysten til å bli gode - så vi etterlignet de store amerikanske mesterne – Stan Getz, Dexter Gordon, Oscar Peterson, Ray Brown og flere, vi lærte å improvisere på samme måte.
- Du snakket om improvisasjon og læreprosessen bak det vanskelige ordet – hvor kom egentlig denne kunnskapen fra, gå utenom låtene, bruke riktige akkorder, overganger, rytmiske forandringer?
- Det var et godt spørsmål, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skal svare. Oppveksten i en musikalsk familie, mye lytting og etterligning, kanskje man har evnen fra fødselen, har ikke tenkt på det før du spør så direkte… Hvis man skal lære det blir det trangt på en måte, med gjentagelser og gjentagelser, jeg tror man må spille det som kommer opp i hodet, jeg har brukt ørene mine så godt jeg kunne.
Vi får kalle det en slags 6. sans så lenge, trøsten er at verken Chick Corea eller Bengt Hallberg hadde noe godt svar på det, mente bare at de heller aldri hadde hørt eller sett en god definisjon.
- Vi skal ikke gå lenger inn i improvisasjonens hemmeligheter, men høre et stykke spilt av deg og dine medmusikanter. Man blir vel aldri helt fornøyd med sine prestasjoner, men her kommer det noe du i hvert fall ikke er helt misfornøyd med?
- Da må det bli en låt vi spilte inn i år 2000, den er laget av svenske Lars Gullin og heter "Merlin".
- Det du sier om å kjenne instrumentet sitt, og å øve så mye man kan - det er du vel enig i?
- Jeg er veldig enig i det. Jeg tror at øving - det å bli enda bedre venn med instrumentet sitt - gjør at du blir mer kreativ, du får mer å fortelle. Men når du ikke kan øve 8 timer om dagen så får man yte det man har og kan - og holder det ikke, vet man det aller best selv. Mn er sin verste fiende oppe i alt sammen.
Musikken er ikke helt slutt, og vi avslutter med Bodil Niska bak tenorsaksofonen, Staffan William Olsson gitar og den svenske trioen Clas Crona piano, Jørgen Smeby bass og Petur Østlund trommer. Her har du "The Best Things in Life Are Free" (B.Henderson):
Del på Facebook | Del på Bluesky
Oasis – et fascinerende dårlig band
(10.09.25) Oasis er et band som splitter. Også Puls-redaksjonen.