Bodil Niska: First Song

Bodil Niska har på sett og vis vært en sentral skikkelse innen norsk jazz i en årrekke allerede. Likevel er dette hennes cd-debut under eget navn og du verden som hun forteller oss at dette var på høy tid.

Av Tor Hammerø // 07.12.00

Med den idealismen, det motet og den fandenivoldskheten hun framviser både som musikant og som kremmer - ikke i noe voldsomt lukrativt marked akkurat - så er det kanskje ikke så voldsomt overraskende at hun lykkes både her og der, men det er desto mer hyggelig.

Bodil Niska er ikke en kvinne og musikant som går på akkord med det hun står for og det bærer også hennes debut preg av - heldigvis. Hun har vært tro mot et ideal og aldri latt seg friste til å hoppe på noen av de mange trendtogene som har passert med ujevne mellomrom og som bare unntaksvis har satt spor etter seg.

Det klassiske jazzuttrykket med røtter tilbake til mainstream, cool og bebop som 46 år unge Niska har sverget til så lenge jeg har hørt hennes vakre tone i alle fall, kommer aldri til å gå ut på dato og det gjør heller ikke Bodil Niska hvis hun opprettholder den kvaliteten, integriteten og inderligheten vi blir møtt med på First Song.

To av de aller viktigste kvalitetene i Niskas saksofonspill og musikk er hennes fantastisk vakre tone og hennes evne til å gjøre en melodi til sin egen. Det er neppe tilfeldig at de aller fleste låtene her er skrevet av musikanter, noen av dem ganske overraskende faktisk: Lars Gullins Merlin, Freddie Hubbards Up Jumped Spring og ikke minst den urvakre tittellåta skrevet av bassguru Charlie Haden.

Det aller meste her foregår i ballade-tempo, ett tempo Niska behersker bortimot til perfeksjon. På mange vis er dette cdens styrke - dette passer Niska og hennes medmusikanter utmerket - men samtidig også dens smule svakhet: Lydbildet kan bli for likt - noe mer variasjon kan sikkert noen ønske seg.

Med seg som tonefølge har hun en av de mest ærlige musikantene jeg vet om: Bassisten Bjørn Alterhaug - her blir det ikke spilt en tone uten at den betyr noe. Den meget smakfulle svenske trommeslageren Pelle Hultén er diskret på plass hele veien og så er sjølveste maestroen blant norske jazzlyrikere, pianisten Egil Kapstad, ankeret både ved tangentene og som arrangør.

Musikken blir dandert og servert på et vis som sjefskokk Eivind Hellstrøm ville nikket meget gjenkjennende til - garantert. Som en hyllest til sine røtter på de fleste vis er far Aksel Niska hjertelig tilstede på trekkspill på den vakre danske folkemelodien I Skovens Dype, Stille Ro.

Bodil Niska sier at hun av og til skulle ønsket hun var svart, mann og født på 40-tallet. Av og til låter hun også slik, men aller mest låter hun som Bodil Niska anno 2000. Det er ikke så mye feil på det heller.