Randi Hultin
ble 74 år gammel. ( )
Randi Hultin er død
Randi Hultin er død. Etter et lengre sykeleie sovna hun inn 17. mars - det må ha vært 'round midnight. Et helt grunnfjell i norsk jazzjournalistikk er borte. Med Randis bortgang er jazzen blitt uendelig mye fattigere.
Randi Hultin ble 74 år gammel. Hun var aktiv jazzskribent siden midten av 50-tallet, men ble så mye mer enn en som skreiv om musikk. Det kan lyde som en klisjé, men i dette tilfellet er det sant: Randi Hultin ble en institusjon.
Hun gifta seg med en jazzpianist, og ganske snart sto dørene i villaen oppe i Gartnerveien 6 på Oslo øst på vid gap - for jazzmusikere fra den ganske klode. Med svært få unntak har alle som betydde noe i amerikansk og norsk jazz i perioden fra det tidlige 60-tall til midt på 90-tallet avlagt Gartnerveien en visitt. Hos Randi var det liksom alltid jam.
I 1991 skreiv hun bok om sitt liv. Under tittelen "Born Under The Sign Of Jazz" ble den sju år seinere utgitt på engelsk. Tittelen var fullt ut dekkende, og det var slett ingen tilfeldighet at selveste Sonny Rollins signerte forordet.
Lenge skreiv hun for Aftenposten, en æra som dessverre fikk en unødvendig turbulent avslutning. Helt siden 1962 var hun tilknytta verdens mest betydningsfulle jazztidsskrift, amerikanske Downbeat, og så seint som i 1999 satt hun i magasinets jury for å kåre årets utgivelser.
Jeg hadde gleden av å kjenne Randi siden slutten av 80-tallet. Hun var liksom ikke sein med å oppdage at det var blitt "lov" å skrive om jazz i et rocktidsskrift! Således er mange av hennes jazzopplevelser på Koninentet bevart i PULS-arkivene. Og Randi skulle aldri ha penger for jobben...
Jeg så henne sist gang for to-tre måneder siden. På Herr Nilsen, selvfølgelig. Kanskje var det Egil Kapstad som spilte, kanskje var det bare release for den nye jazz-samlinga til Blue Note. Det er ikke så viktig; Randi var der nemlig bestandig - så lenge kreftene holdt. Som hun strålte når hun holdt fram et glass rødvin og sa "skål, Arild - har du det bra?"!
Hun skjønte selvfølgelig best av alle at kreften var i ferd med å spise henne opp innenfra. Likevel bar en samtale med henne alltid mest preg av hva som skjedde - i musikken, i avisverdenen - og hun var fryktelig stolt av boka si... Hun hadde grunn til det! Den var forhåndsbestilt i 3000 ex! Men så var det da heller ingen andre jazzjournalister som kunne få et storbandseminar i New York oppkalt etter seg.
Jeg husker dem alle sammen, samtalene med Randi - spesielt de på balkongen til Hotel Alexandra i Molde. Randi med den digre, svarte hatten. Alltid med tusen historier på lager - "jeg hadde en telefon fra Sonny Rollins her om dagen, og vet du...!"
Kjære Randi. Nå og i dagene som kommer er det mange - veldig mange - på begge sider av den store dammen som kommer til å snakke om deg, som kommer til å fortelle hverandre hvor mye vi savner deg, som ikke vil være alt for redd for å felle en tåre i hverandres påsyn.
Jeg skjenker et glass, og takker for privilegiet jeg ble tildelt - å få lov å kjenne ei så fantastisk flott dame.
Salut, Mrs. Jazz!
Del på Facebook | Del på Bluesky