Benny Green: Green's Blues
Benny Green har gjennom sitt virke de siste 10-15 årene - både som viktig samarbeidspartner for storheter som Art Blakey, Ray Brown og Betty Carter og som leder av egne band - etablert seg som en av de viktigste arvtakerne etter de aller største akustiske jazzpianistene i den relativt tradisjonelle gata.
Mannen som blant det store flertall av jazzavhengige verden rundt nok blir regna som den aller største under siste halvpart av det forrige århundret, Oscar Peterson, har allerede for lenge siden utnevnt Benny Green til sin kronprins. Årsaken har ikke vært vanskelig å få øre på: Vi snakker om en 38-åring fra New York med det aller meste på plass når det gjelder historiekunnskap, tekniske ferdigheter og en evne til å swinge som vel neppe kan læres noe sted.
Vi har allerede opplevd Green i en rekke sammenhenger, og hans allsidighet har sjølsagt vært avgjørende for at de nevnte storhetene og flere med dem har ringt opp Green fra svært ung alder av. Sist vi hadde gleden av å møte den meget sympatiske Green var i Oslo Konserthus i samspill med tre andre pianogiganter, men ved denne anledninga får vi møte Green helt på egen hånd.
Jeg har aldri hatt problemer med å la meg imponere og forsåvidt også begeistre av hva Benny Green har vært i stand til å få ut av et flygel. Slik er det også denne gangen, men hans visitt tilbake til noen av storhetene både som utøvere og komponister, får meg ikke til å se helt hva Green er i stand til å tilføre av voldsom originalitet.
Her finner vi solide spor etter giganter som Thomas "Fats" Waller, Art Tatum, Erroll Garner og Thelonious Monk - alle pianister Green lytta mye på fra svært ung alder. Etter hvert fikk han også ørene opp for andre retningsgivere, som James P. Johnson, "Jelly Roll" Morton, Bud Powell og Oscar Peterson. Alle disse har influert hans retrospektive stil med mye stride-innflytelse, i den grad at det kan være vanskelig å finne fram til Benny Green inni her.
Jovisst swinger det, jovisst er det heftig og imponerende det vi blir servert av Benny Greens meget hurtige, men også reflekterende fingre. Men jeg gleder meg fortsatt til den dagen da den fullutsprungne og originale Benny Green blomstrer for fullt.
Del på Facebook | Del på Bluesky