Benny Green: These Are Soulful Days

Tre av amerikansk jazz' aller største unge musikanter har slått seg sammen for å hylle en 60-åring; plateselskapet Blue Note. Pianisten Benny Green har fått frie hender til å plukke blant jubilantens rikholdige repertoar og han har hatt mange godbiter å velge mellom.


Plukk fritt og ta med deg dem du har lyst til, var fritt oversatt beskjeden fra Blue Note-sjefen Bruce Lundvall til Benny Green som, til tross for at han fortsatt bare er 36 år, har gitt ut plater på Blue Note i 10 år. Pianisten - som blir sett på som Oscar Petersons etterfølger, var sjølsagt lett å be - og sammen med produsent Bob Belden fant han fram til en blanding av kjente og mer perifere låter som alle har vært utgitt på Blue Note.

Alle låtene er vakre og har uten unntak vært til stor inspirasjon for Green i løpet av hans karriere. Med seg har han to av sine nærmeste musikalske kolleger: Gitaristen Russell Malone og bassisten Christian McBride - tre høyprofilerte bandledere som tydeligvis ikke har det minste imot å tilpasse seg dette utmerkede kollektivet. Og hvorfor skulle de ha det? Her møtes musikalske trillingsjeler som trives utmerket både med hverandre og med det musikalske utvalget. På et stort sett neddempa vis skaper de musikk på svært høyt nivå.

Komponistene er kjente Blue Note-navn fra 60-tallet, som Horace Silver, Elmo Hope, Bobby Hutcherson, Joe Henderson, Calvin Massey, Dexter Gordon og Lee Morgan, og bare temposkiftet på tittellåta med Malone i førersetet er verdt inngangspengene. Tre store, unge musikanter med stor sans for den akustiske jazztradisjonen forteller de som vil høre hvordan dette skal gjøres. Her flyttes forsåvidt ingen merkesteiner, men det gjør ingen verdens ting. Det swinger herfra til evigheten - og dét er det viktigste.

(Torsdag 15.juli 1999 står og/eller sitter trioen på scenen i Kulturhuset i Molde.)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Benny Green: Naturally

(23.04.02) Piano-guru Oscar Peterson har på sett og vis utnevnt sin etterfølger. Valget falt på knapt 40 år gamle Benny Green, og hvorfor OP landa på Green er ikke så vanskelig å skjønne. Her møter vi Green i både solo- og i et spesielt trioformat. Vi har med en musikant av høyt kaliber å gjøre.


Benny Green: Green's Blues

(08.05.01) Benny Green har gjennom sitt virke de siste 10-15 årene - både som viktig samarbeidspartner for storheter som Art Blakey, Ray Brown og Betty Carter og som leder av egne band - etablert seg som en av de viktigste arvtakerne etter de aller største akustiske jazzpianistene i den relativt tradisjonelle gata.


Barron - Green - Miller - Reed: Fire stjerner på ett brett

(06.03.01) (Oslo/PULS): For elskere av akustisk pianojazz i forlengelsen av bebop-tradisjonen ville det ha vært mer enn nok med enten Kenny Barron, Benny Green, Mulgrew Miller eller Eric Reed og et flygel på scena. Når man så får servert alle fire på to og samme brett, så er det både julekvelden, deler av Grete Waitz-løpet, en god lønningsdag og Molde-seier over Rosenborg samtidig.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.


To himmelske kvelder med New Model Army

(16.10.26) Om låtlista fredag var bra, og full av hitsa deres, var den på lørdag spektakulær. To timer i himmelen, selv om vi er i djevelens røv.


Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.