Paradise Lost: Believe In Nothing
Britiske Paradise Lost er tilbake igjen. Det er nå 2 år siden deres forrige album "Host" overrasket/skuffet, men også gledet de mange fans de gjennom sin karriere har samlet verden over. Soundet til Paradise Lost har vært i forandring helt siden starten. Derfor var det spennende å høre hvilken retning de hadde valgt å ta denne gang.
Jeg fikk mitt første overbevisende møte med Paradise Lost i '93, etter å ha hørt "True Belief" fra albumet Icon. Siden da har jeg fulgt hver utgivelse og personlig har jeg ikke latt meg skuffe så langt. Bandet har riktig nok beveget seg totalt fra det som var Paradise Lost i begynnelsen, men i mine ører har det vært en naturlig vei å gå.
Men selv om Paradise Lost slo gjennom for fullt med "Icon" og likevel valgte en mer melodiøs retning siden den gang, har bandet alltid fått gode kritikker for albumene sine. Selv om mange syntes de kanskje begynte å ligne litt for mye på Depeche Mode etter at de ga ut "One Second".
For de som likte "Host", vil nok dette nye albumet fortsatt appellere. "Believe In Nothing" er nemlig slett ikke så annerledes. Den største forskjellen er muligens at de fleste synthene er byttet ut til fordel for gitarer - men det er fortsatt plass til både synth og programmerte rytmer.
Man skulle kanskje tro at det var skjedd store forandringer i besetningen i bandet ettersom soundet har forandret seg så drastisk gjennom årene. Men det er faktisk bare trommis Lee Morris som ikke var med i tiden rundt "Icon".
Noen vil kanskje si at de har solgt sjelen sin for et kommers og ufarlig sound. Jeg vil heller si at de er i stadig, kunstnerisk utvikling. Og selv om musikken ikke er tung på samme måte som før, har de fortsatt det dystre og melankolske lydbildet i behold. Stemningsfullt, vil jeg kalle det.
Lydbildet på "Believe In Nothing" er spennende og detaljert, og albumet inneholder mange høydepunkter. Av de beste vil jeg nevne "Fader", "I Am Nothing", "Something Real" og singelen "Mouth". Likevel synes jeg ingen av dem når opp mot mine favoritter fra "Host"; "Nothing Sacred" og "Ordinary Days".
Albumets kjedeligste låt er "Look At Me Now" som trekkes ned av et kjedelig refreng. Dessuten synes jeg coveret er ganske ukledelig. Noen som kan forklare det for meg?
Jeg synes Paradise Lost har fått til et bra album. Det føyer seg pent inn i rekken av de andre albumene og er en naturlig utvikling etter "Host". Men den definitive Paradise Lost-låta i mine ører er fremdeles "True Belief".
I slutten av mai kommer bandet til Norge og John Dee. Dit skal jeg.
Del på Facebook | Del på Bluesky