Paradise Lost: Ikke helt "lost"...

(Oslo/PULS): Paradise Lost skjøt seg selv i foten rundt milleniumsskiftet, men er forlengst friskmeldt kunstnerisk sett. Hadde bare flere publikummere fått med seg akkurat det.

Paradise Lost / /

Av Odd Inge Rand // 27.11.09

For siden bandet la synthene på hylla og returnerte med Symbol Of Life i 2002, har de levd en nomadetilværelse mellom John Dee og Rockefeller. Denne runden måtte de tilbringe på John Dee, som igjen var smekkfullt.

To andre supportband hadde varmet opp lokalet på forhånd, og 22.30 kom Paradise Lost på scenen for å gi publikum rundt halve Faith Divides Us - Death Unites Us, samt en rekke gamle schlägers. Og den siste platen er slettes ikke dum, med "The Rise Of Denial", "I Remain" og "Frailty" som sentrale stoppesteder.

PARADISE LOST: Steve Edmondson har håndtert bassen siden 1988, men må etter 12 album og 21 år fremdeles spille på liten klubb. FOTO: ODD INGE RAND.

Nick Holmes er og blir en dårlig frontfigur. Med sitt påtatte surpomp-image messer han på, og sånn sett fortjener han ikke større scene. Han står nemlig som en påle, hele konserten i gjennom. I publikum finnes det heldigvis en kjerne som har hendene i været og glefser refrengene på "Erased", "As I Die" og "One Second" tilbake.

Paradise Lost er i 2009 et band som hadde fortjent bedre, grinebiter bak mikrofonen eller ikke. Låtmessig holder både In Requiem og Faith Divides Us - Death Unites Us god stand, og selv om de denne gangen måtte benytte seg av Milly Evans i Greg Mackintosh' gitarfravær låter det mektig av Paradise Lost fremdeles.

Paradise Lost spilte dette på John Dee torsdag:

The Rise Of Denial/Pity The Sadness/Erased/I Remain/As I Die/The Enemy/First Light/Enchantment/Frailty/One Second/No Celebration/Requiem

Ekstra: Faith Divides Us - Death Unites Us/The Last Time/Say Just Words

Del på Facebook | Del på Bluesky

(05.11.22) Paradise Lost på Tons of Rock var den største nedturen lydmessig jeg hadde hatt på lenge. Bandet funka og låt knallbra mens de spilte seg gjennom klassikeren “Draconian Times” (1995), men det var utålelig at lyden var dårlig - og ikke minst at lyden av Opeth overskygget alt. Gleden var derfor stor da det ble klart at de kom tilbake allerede i november!