Low: Halvannen time i salig rus

(Oslo/Puls):For andre gang gjestet den amerikanske trioen So What! i går. Forrige gang var for noen år siden, og de som fikk oppleve dem da, var lett nervøse for om det ville bli like magisk nå også. Et fullstappet lokale hadde tydeligvis forventninger til Lows enormt vakre låter, omsvøpt i nerve, ulykkelig kjærlighet og annen tristesse.

---

Low / /

Av Thomas Aaeng // 07.03.01

---

Med den ganske så ferske Things We Lost In The Fire LPen i bagasjen, ankom den amerikanske trioen norsk jord på mandag. Lenger kom verken platen eller andre effekter gruppa hadde med seg, da norsk toll satte en stopper for det. Men konsert skulle det bli!

Stemningen var til å ta å føle på idet Low entret scenen. Alan Sparhawk (gitar/vokal), Mimi Parker (Trommer/vokal) og Zak Sally (bass), startet i like rolig tempo som de er kjent for på sine plater. Temaene i Lows låter handler så å si uten unntak om triste og sorgtunge opplevelser, inkludert kjærligheten.

Dette formidles fra første tone, hvor vokalen står frem som trioens mest iørefallende element. Enkelt gitar- og basspill, og forsiktig visping på trommene er de andre elementene som går igjen. Du føler med gruppa og det er ikke mulig å ikke la seg påvirke.

Etter hvert som låtene skrider frem begynner blodomløpet i beina å få problemer. Da er heldigvis Alan frempå og sier at vi bør røre oss litt. Kanskje har også han sett ølreklamen om den norske stivheten. Men dette er nok et universalt problem i tilfelle en Low-konsert. Det er nemlig så intenst og smertefullt, og samtidig så vakkert, at en er 100% fokusert på hva som skjer der fremme.

For å få utløp for sine nevroser tar også gruppa i bruk kraftigere virkemidler i enkelte låter. Variasjonen mellom det helt stillferdige og de kraftige utblåsningene i samme låt, er nemlig noe Low både er kjent for, og mestrer som få andre. I live-sammenheng også. Frysninger/gåsehud har aldri vært mer behagelige.

Det er en god stemning mellom band og publikum. Koseprating fra scenen, og en litt småsjenert og innadvendt tone fra mormoner-trioen, gjør kvelden særdeles hyggelig.

Låtmaterialet er variert, men naturlig nok mest sentrert rundt Things... Med "Sunflower", "Laser Beam", en hard versjon av "Dinosaur Act", og videre med "Embrace", "Medicine Magazines" og "Closer" som klare favoritter. Vi fikk "Lazy" fra debutplaten og andre eldre perler som "Over The Ocean" og "Starfire". Blant annet. En gikk helt ut av tellinga, da opplevelsen og nytelsen tok overhånd.

I ekstranummeret kom selvfølgelig "Oslo-låta""Christmas" i en meget sjarmerende og oppstykket versjon da Mimi hadde problemer med å huske teksten. Hun ble tilgitt okke som.

En sak som også var befriende deilig denne kvelden var publikums oppførsel. Tatt i betraktning Lows lavmælte musikk, var det ingen irriterende snakking under låtene, noe som dessverre altfor ofte har vært tilfelle på So What! tidligere. Grunnen var nok at det var flere enn undertegnede som fikk oppleve noe helt eksepsjonelt og fantastisk som neppe kan gjøres bedre.

Halvannen time i narkotisk salighet. Nå er det slutt på superlativene.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky