Low - noe ekstremt er på gang

Advarsel! Ikke spill dette albumet til morgenkaffen! Du blir angrepet av et musikalsk inferno fra alle sider, hjernen vil helst flyte utover og kaffekoppen vibrerer. Low gir ikke ved dørene, her er det enorme mengder med støy, ulyd og tunge looper som flyter mot deg.

Av Per Henrik Arnesen // 12.09.21

«Hey What» er ikke et album som er lett å forstå. Det tar tid å komme dypt nok inn Lows univers, man må dykke dypt for å få med seg alt som skjer, for her er det mye. De følger videre i samme spor med sære lyder og vridninger som de så smått begynte med på «Double Negative» fra 2018, men nå har de nå tatt steget fullt ut.

Det er ikke alltid like lett å vite hvor lydene kommer fra. Er det gitar, er det synth - eller er det en eller annen boks man kan skru på? Av og til må man nesten sjekke at det ikke er noe galt med lydmediet. Det spraker og smeller og skurrer som en dårlig mellombølge radio.

Mimi Parker og Alan Sparhawks duettsang låter både mektig og behagelig, omsvermet av lyder som krafser seg fremover etter hvert som sekundene går. Likevel blir det bare så veldig riktig.

Åpningssporet, «White Horses», har et kjasende, forvrengt rytmespor. Det høres ut som noen drar stiften frem og tilbake over vinylen, hele tiden mens stemmene til Mimi Parker og Alan Sparhawk smyger seg rundt og fyller ut det totale lydbildet. Trommehinnene står i spreng, og du har mest lyst til å kaste hodetelefonene langt vekk - men du får deg ikke til å gjøre det likevel. For det er noe med lydene og komposisjonene som gjør at det låter helt enormt fett. Låten avsluttes med en lengre sekvens pulserende lyder med stadig økende hastighet.

Det flyter umerkelig over i neste spor, «I Can’t Wait», som viser den geniale galskapen Low frembringer med sine lydmanipulasjoner. Låten smyger seg inn i neste, nesten umerkelig her også. Kun en svevende gitarlyd som man nesten ikke hører.

Herfra og ut tas man med inn i en verden av lydlandskap hvor det er umulig å vite hva som skjer og hva som frembringer lydene som strømmer ut.

Tidvis bryter de ut av støyuniverset sitt og det fremkommer en hørbar melodi, før de dykker ned igjen. Low har mye lyd å tilby, både organisk og maskinell. Tidvis svever det av sted med en nesten sakral stemning, som i «Days Like These», før stempelfjærene starter opp igjen med «There’s A Comma After Still».

«Don’t Walk Away» har mye at det man kjenner fra Lows tidligere utgivelser. Det er seigt og flytende, nesten umerkelige bevegelser med Alan Sparhawk lengst frem i lydbildet på vokalen, mens Mimi Parker fyller opp i bakgrunnen. Helt til det skrus på en effekt på vokalen, og det hele vrenges til det hinsidige.

Albumet avslutter med et av høydepunktene. «The Price You Pay (It Must Be Wearing off)» er saktegående og nydelig på en gang. Dette er grunnfundamentet i deres musikalske uttrykk gjennom tre tiår.

«Hey What» er et nydelig album som trenger tid og oppmerksomhet der det smyger seg inn og fester seg i sjelen. Det er varmt og trygt, samtidig som man føler at det er noe ekstremt på gang.