Low: Things We Lost In The Fire
Hvordan er det egentlig mulig å komme opp med album etter album av slik en guddommelig karakter som Low gjør? De overgår seg selv hver eneste gang. Vil det ingen ende ta? Snart bør dette bandet bli oppdaget av langt flere, simpelthen fordi de lager så fantastisk flott musikk. Dette er deres sjette i rekken, og jeg hører allerede forsiktig mumling om Årets s
Skive...
Low består av gitarist og vokalist Alan Sparhawk, trommeslager og vokalist Mimi Parker og bassist Zak Sally. De kommer fra Duluth, Minnesota, USA. De startet dette bandet i 1993, da uten Zak. John Nichols tok seg av basspillinga det første året, før Zak ble permanent medlem.
De har gitt ut tre LP-er på Vernon Yard, en rekke 7´ og EP-er, ive-plater og en hel bråte låter på diverse samlere. Bandet var kanskje ikke altfor interessant før Kranky ga ut mini-LP-en "Songs For A Dead Pilot" i 1997. På denne tiden begynte virkelig Low å forandre seg til den strålende gruppa de er i dag.
De ga ut den høyt tiljubla "Secret Name", sammen med "juleplata" to år senere, og er nå ute med et nytt mesterverk.
På denne skiva tar Low magien ned til enda roligere atmosfærer. Igjen er vokalen til Alan), og spesielt Mimi det sentrale i låtene. De deler som vanlig på synginga, men her er det nok Mimi som helt klart tar kaka i hvordan ordet "gåsehud" får sin rette betydning!
Måten hun bevarer og holder tonene på, de små opp/ned variasjonene, sender frysningene så langt inn i margen at de blir permanente!
I tillegg til vokalen er det den gjenkjennelige daskinga på en enkelt tromme, samt kjælinga med cymbaler, Mimi står for. Alan som vanlig på gitar, alltid varsomt og forsiktig, og Zak med sitt stilrene basspill.
På flere av låtene får de hjelp av diverse folk på strykere, piano, keyboards, samplere, loops + andre lydelementer. Igjen også med assistanse fra Bob Weston på trompet.
Trioen går virkelig stille i dørene på denne skiva. Det er slow-motion nesten hele veien. Det hele i en neddempet, nesten sakral stemning som tar fullstendig pusten fra en.
Bilder av et frådende hav, der bølgende slås mot klippene kommer til syne. Det er stummende mørkt, regnet bøtter ned, og fortvilede mennesker kan bare konstatere at mannen i den lille åpne båten kjemper en desperat og forgjeves kamp mot naturkreftene.
Platetittelen skulle vel også være et eksempel på at livet brått kan gå imot en. Vet ikke om dette er selvopplevd i tilfelle Low, men det forundrer meg ikke i så tilfelle. En av låtene handler nettopp om det å miste kjære ting i en brann. En føler håpløsheten idet man med tårer i øyekroken leter i ruinene etter minner fra glade dager.
Som på forrige skive, har de igjen samarbeidet med sjefsprodusent Steve Albini, som helt klart har litt av æren for at "Things We Lost In The Fire" har blitt det den har blitt.
Et tvers igjennom helstøpt album, med en enorm sterk avslutning med låter som "Like A Forest", "Closer" og "In Metal".
Igjen viser bandet sin forkjærlighet for vinylen. Kjøper du den, får du en dobbelt-LP der tekstene er inngravert på den overflødige siste siden, utbrettcover, + to ekstra låter, begge dog å finne på "Dinosaur Act"-singelen i CD format.
Å sette "Things We Lost In The Fire" opp mot de foregående platene er egentlig ganske meningsløst. Må bare konstatere et det har blitt nok et utrolig vakkert album som får mine varmeste anbefalinger.
5. mars står Low på Norsk jord, og du bør ikke gå glipp av denne begivenheten. Stedet er SoWhat! i Oslo!
!
Del på Facebook | Del på Bluesky