Marilyn Hansen! The boy next door

(Oslo/PULS): Lørdag kveld var Oslo Spektrum dekket for å ta imot sjokkrockeren Marilyn Manson. I en årrekke har han satt sinn i kok verden over med sine forferdelige sceneshow og horrible tekster. Han har tatt tilnavnet Antichrist Superstar som jo også tilsier at han er en av rockens slemme gutter. Hvor vilt ville dette egentlig bli?

---

Marilyn Manson / /

Av Thomas Kirkeby // 18.02.01

---

Vel inne i Spektrum var det lite som skulle tilsi at det var Marilyn Manson som skulle spille.

THE BEATLES

Okay, det var riktignok masse mennesker som hadde fulgt sitt idol og sminket seg riktig så kledelig for anledningen. Visuelt sett stemte det jo. Også salgsbodene var prydet med t-skjorter i alle varianter og motiver av hovedpersonen denne kvelden. Men fra høyttalerne i taket strømmet de lystige tonene fra The Beatles.

Man kan si hva man vil om The Beatles, men så veldig stemningsskapende opp mot det vi hadde i vente var det vel ikke. "Eleanor Rigby" er ikke av de mest skumle låtene jeg kan tenke meg. Kanskje var tanken å skape en sterkere kontrast til det som skulle skje? Jeg måtte bare anta at så var tilfelle.

DISTURBED

Klokka åtte ble lysene slukket og oppvarmingsbandet Disturbed entret scenen. Vokalisten ble trillet inn på en elektrisk stol, og etter å ha hørt om alt det slemme han tilsynelatende skulle ha gjort, ble han grillet. Ikke så veldig imponerende, egentlig. Eminem gjorde det samme for bare et par uker siden og Alice Cooper gjorde det samme i 1972 - hjulet er med andre ord funnet opp for lengst.

Heldigvis tok det seg opp. Da bandet fra Chicago begynte å spille var det som å høre en krysning av Limp Bizcit og White Zombie - uten det industrielle soundet. Men det var både friskt og fengende. Vokalisten hoppet rundt på scenen og fortalte det i stor grad unge publikumet hvor godt det føltes å kunne si "fuck", og at det var for gæli at man ikke kunne si det hvor og når man ville. Publikum var tilsynelatende enige i det.

Disturbed spilte vel en halv time, inkludert en veldig bra coverversjon av Tears For Fears' 80-tallshit "Shout". De fikk en rekke ganger publikum til å innrømme at de alle sammen var "Disturbed", og fikk på den måten prentet navnet sitt inn i hodene deres. De håpet vel at det ville få dem til å løpe ut og kjøpe albumet deres samme kveld. Kanskje hjalp det.

De innrømmet også før de gikk av scenen at dette hadde vært det beste showet de hadde spilt på hele turnéen. Det kan nok også hende. Eller at dette er noe de sa overalt de spilte. Samme kan det være. Hovedpoenget er at Disturbed hadde gjort en god jobb.

PINK FLOYD

For å følge opp sin noe upassende pausemusikk, ble lokalet overlatt til Gilmour og Waters i Pink Floyd. Vi ble minnet på at "We don't need no education" og Manson var kanskje mannen som ikke skulle gi oss noen. Igjen ble jeg bare nødt til å anta.

KORSETT OG LATEX

Et stort, hvitt forheng ble hengt foran scenen så publikum ikke skulle se hvilke endringer scenen gjennomgikk. Ikke før klokka var blitt kvart over ni og konturene av en bevinget Manson kom til syne på forhenget.

Da forhenget falt til jorden braket musikken løs. Den bevingede Manson kastet vingene og hoppet aggressivt frem mot det ekstatiske publikumet. Manson var iført et kledelig skinnkorsett og latexbukser som vel egentlig var mer hull enn bukser.

Men det var en heftig åpning. Lyden slo imot oss som et eselspark, selv om det var vanskelig å høre noen særlige elementer i musikken, bortsett fra trommene og skifting av korder fra gitaren. I noen minutter var det riktig så underholdende.

PÅ KRYKKER

Ettersom konserten varte begynte jeg etter hvert å bli litt utålmodig. Var ikke dette en Marilyn Manson-konsert? Etter ryktet å dømme skulle jo en konsert med Manson være et show i like stor grad som en konsert. Manson har jo mer enn en gang blitt sammenlignet med Alice Cooper og vært spådd å være hans arvtager. Men det var jo nesten ikke noe show.

Riktig nok vandret han frem og tilbake på scenen i en låt, med stylter festet til føttene og krykker på hendene for holde balansen. En gang lot han seg heise ti meter opp fra gulvet, med et langt skjørt rundt livet og ned. I en annen låt talte han til folket fra en talerstol om "Guns" og i en annen tok han på seg en pavekjortel og hatt som han strippet av seg i løpet av sangen (Kanskje årsaken til at han blei taua to ganger i Italia i forrige uke? -Red). Men hvor sjokkerende er nå vel det? Det største sjokket fikk vel de som ble truffet i hodet av de mange halvfulle flaskene med vann Marilyn kastet ut i publikum.

POISON?

Det holder ikke med et skinnkorsett og hullete strømper når man skal sjokkere verden. Heller ikke de rundt 3000 som møtte opp i Spektrum denne kvelden.

Jeg er sikker på at om man strippet Poison på 80-tallet i deres store sminke- og hårsprayperiode, ville man finne at også de var iført korsett. Selv om disse kanskje ville være rosa og lilla.

Tegneserierockeren og hans band spilte hit'er som "Dope Shop", "Rock Is Dead", "Holy Wood", "Beautiful People" og Eurythmics-klassikeren "Sweet Dreams" i ca. en time og 20 minutter før de gikk av scenen. Da de kom tilbake like etterpå, spilte de en siste låt, før Manson kastet mikrofonstativet inn i trommesettet. Så løp han av scenen og konserten var over.

Han kom, han sang og han dro igjen. Verken mer eller mindre. En konsert han kunne gjort med hendene på ryggen. De fleste i salen så imidlertid ut til å være fornøyd med konserten. Men i mine øyne må man vel egentlig yte litt mer for å komme fra det hele med æren i behold.

NOEN HITS, RETT OG SLETT

Når idébrønnen med sjokkerende effekter tørker ut har man bare musikken å lene seg til. Og da er det greit å ha noe mer enn en håndfull hits i ryggen. Ryktet om og en fortid som fandenivoldsk entertainer skader karrieren mer enn den gagner, når man ikke lenger klarer å leve opp til forventningene.

Da er man plutselig ikke noe annerledes enn alle de andre bandene rundt i verden som kjemper for ære og berømmelse.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky