Hellacopters & Hives: Rocknroll Fun!
(Oslo/PULS): Søndag var kvelden for breibeint gitarføring, vindmøller a la Pete Townshend, nakne brystkasser og langt, flagrende hår. Hellacopters var i byn, og på John Dee fikk et svett og tettpakket publikum en førsteklasses fremvisning i samtlige av rockehistoriens klisjéer.
Hellacopters, The Hives / /
Trondheimsgig'en dagen før var blitt avlyst på grunn av migrene, og kanskje var denne lille pausen årsaken til at det spruta litt ekstra av Hellacopters denne kvelden. Med et sett satt sammen av låter fra det siste albumet, ispedd en hel del eldre godbiter, viste bandet seg fra sin bortimot beste side.
THE HIVES
Som oppvarmerne hadde The Hellacopters valgt seg de etter hvert så beryktede ungguttene i The Hives. Sist vi så dem, på John Dee tidligere i år, imponerte de stort med energisk garasje/punkrock (sjekk albumet Veni Vidi Vicious!) og en elektrisk frontfigur. I dag glødet det ikke på langt nær like mye av bandet som vi hadde forventet.
Vokalist Howlin Pelle Almqvist utførte sine vante positurer og Mick Jagger-fakter, men den nonchalante og energiske holdningen hadde nå fått noe søvnig og matlei over seg. Knallåter som "Hate To Say I Told You So" og "A Get Together To Tear It Apart" rullet forbi uten det helt store drivet.
Men vendepunktet kom da Pelle annonserte at han hadde et "meddelande". I det han ba Fremskrittspartiet dra "rakt åt Helvete" og sparket i gang "Main Offender", steg temperaturen til vante høyder. "Supply And Demand" fulgte hakk i hæl, og holdt også god Hives-standard.
Jeg har som sagt sett langt bedre opptredener fra denne kanten, enn det vi ble servert her. Dere kan bedre enn dette, gutter, og vi får i denne omgang skylde på mye turnering. Det er ikke vanskelig å være enig i Hellacopter-Bobbys spådom om at The Hives vil nå langt - men da må de prestere bedre enn dette. Bedre lykke neste gang.
THE HELLACOPTERS
John Dee var mer enn fullstappet denne kvelden. Billettene ble raskt revet vekk, og etter hvert ble gjengen av billettløse i gangen utenfor konsertlokalet ganske så stor. De aller ivrigste presset seg mot gitteret i håp om et lite glimt av sine favoritter.
Hellacopters har i løpet av sin seks år lange levetid utviklet seg fra sitt rufsete garasjepregede sound til å bli et mer renskårent rocknroll-band med klare referanser til sørstatsrock.
På sistealbumet High Visibility, viser de seg fra sin hittil mest polerte side. Resultatet er et album som fungerer fint som en vorspielplate hvis du er i det rette humøret, men som stort sett blir i det tammeste laget i forhold til knallalbum som Supershitty To The Max og Payin The Dues.
Hvordan ville så disse nye låtene fungere live? Resultatet ble faktisk både spenstig kraftfullt og langt mer vitalt enn på albumet High Visibility.
I det Hellacopters entret scenen og dro i gang "Sometimes I Dont Know" fra det nye albumet, var det lille lokalet smekkfullt og badstuvarmt.
Med sin obligatoriske caps og olajakke med Kizz på ryggen, kjørte Nicke videre rett inn i "The Devil Stole The Beat From The Lord". Dette var første singel fra Grande Rock, og låta var akkurat så drivende at den overgikk albumvarianten.
Under låta "Born Broke" ble vi i god rocknroll-konsert-tradisjon presentert for trommis Robert Ericsson: - Världens näst besta trommis, ifølge Nicke. Deretter gikk det over i en lang gitarsolo/duell, med poseringer a la Sørstatsband som Lynyrd Skynyrd, mellom Nicke og nyankomne Strängen, og rikelig med flagrende hår.
De som har sett gitardueller på sørstatsrock-konserter tidligere vet at dette fort kan bli en heller langdryg affære. Hellacopters greier imidlertid å leke med gitarene uten å skli ut i det uendelige.
Den nye singelen "Toys And Flavors" slo selvsagt godt an blant publikum med sitt catchy refreng, og kontrasten var mer enn merkbar i det de slo over i den pønka "Random Riot" fra førsteskiva. Et kjært gjenhør for de av oss som fortsatt setter pris på et mer shitty Hellacopters.
Publikum storkoste seg, og det så ikke ut som om Hellacopters hadde det så aller verst de heller. Nicke smilte lurt under capsen, og Strängen utviste stor presisjon med sine gitarhelt-poseringer.
En som derimot forsvant litt i bakgrunnen var mannen bak pianoet - Bobby Lee. Gjemt bak Strängen satt han og leverte pianospill som nå og da druknet under gitarene.
Konsertens eneste virkelige dødpunkt fikk vi under Grande Rock-låta "Paul Stanley". Denne låta er rett og slett for treg og livløs i utgangspunktet.
Men i det de avsluttet settet med en av sine mange gode singler, "Soulseller", var "Paul Stanley" glemt for lengst. "Soulseller" fikk en ny og frisk traktering, og endte opp blant kveldens absolutte høydepunkt.
Etter et-par ekstranumre sa Hellacopters takk for seg med litt feedback-lek før de forlot scenen. Lysene blinket og gulvet ristet slik at vi alle fikk være med på take-off for rockehelikopteret.
Hellacopters viste denne kvelden at de fortsatt er et liveband å regne med. Fra scenen ble det servert et gjennomført rockeshow med de aller fleste av rockeklisjéene vel intakt.
De tidligere nevnte The Who-vindmøllene, gitarposeringene og den bredbente benstillingen er kanskje ikke verdens mest originale triks, men hva gjør vel det når de blir utført med et slikt glimt i øyet.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.