Roskilde '08: Verdig avskjed

The Hellacopters-vokalist Nicke Anderson så opp på sitt publikum etter tre låter med bredbeint gitarspilling og langhåra head-banging og sa ”ok?”. Publikum svarte med et ellevilt brøl. Dette er ekte rock’n’roll.

---

The Hellacopters / /

Av Anton Røst // 04.07.08

---

For de som hadde bestemt seg for å forlate Radiohead etter en litt kjedelig åpning til fordel for svenskene i The Hellacopters, ble den forholdsvis korte turen bort til Arena-scenen først og fremst preget av tung motgående trafikk. Årets kjipeste dobbel-booking hadde nemlig ført til at flere ble tvunget til å velge mellom to favorittband, hvorav det ene sjelden besøker Skandinavia og det andre har gått inn i sitt siste år som gruppe. Allikevel hadde en imponerende folkemasse samlet seg for å heie The Hellacopters inn i pensjonisttilværelsen.

Og ingen kan si at det ikke er fortjent, når de en gang i løpet av oktober pakker sammen for siste gang. Ihvertfall ikke hvis man skal dømme utifra det de presterte på scenen i går kveld. Dette var en oppvisning i rock’n’roll. Selve definisjonen. Det blir vanskelig å kåre ett høydepunkt fra gårsdagens konsert, men da det lett gjenkjennelige riffet fra By the Grace of God lød fra scenen, ble stemningen så ekstrem at selv Radiohead må ha merket vibrasjonene.

Dessverre ble opplevelsen, ikke ødelagt, men litt redusert av til tider håpløs lydproduksjon. Hovedgitaristen var dyttet altfor langt bak i lydbildet, og da en tredje gitarist entret scenen under ekstranummeret ble det mer bråk enn musikk. Heldigvis er The Hellacopters like gode visuelt som musikalsk og når gutta hever gitarene over hodet og ender opp på bakken, trommisen til tider spiller stående og publikum svarer med luftgitar, lufttrommer og luftkeyboard som overgår alt hva man selv har sett eller prestert på gutterommet, da blir det rock’n’roll. Ekte rock’n’roll!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky