Bright Eyes: Fevers And Mirrors
Connor Oberts er mannen bak Bright Eyes. En ung fyr som startet sin musikalske løpebane i 1994, som 14-åring. Etter to album og en rekke singler er nå denne plata ute, som har fått talentspeiderne i Sony til å skjønne at de har å gjøre med en meget spesiell fyr. Det forhandles visst om platekontrakt om dagen.
Oberst er ikke helt alene; både på plater og konserter har han med seg et knippe andre folk som utfyller hans strålende låter. I tillegg til låtene er det først og fremst tekstene og hans skjelvende, lammende stemme som vekker interesse hos meg.
Det er så trist og smertefullt at det gnager i ens eget indre. Sanger om svik, bitterhet, ødelagte kjærlighet og tap. Han er snerrende og sår, og du føler deg tom og hjelpeløs på hans vegne. Virker som om fyren er på randen av nervøst sammenbrudd.
Vil anta at platetittelen har med menneskers universelle problemer å gjøre, og hvilke refleksjoner en gjør seg rundt dette. I tilfelle Oberst er nok depresjon et sentralt ord. Hvordan leve og takle disse, og på hvilken måte løse dem. Hvis det da lar seg løse, som han vræler ut i "Sunrise, Sunset"; "Sunrise, sunset, youre manic or youre depressed. Will you ever feel ok?".
Han synger om klokker og kalendere, som begge er symboler på tiden, så kanskje er det håp alikevel?
Plata er rik på instrumenter, I tillegg til det vanlige, tar de i bruk vibrafon, trekkspill, slidegitar, orgel, fløyte, dulsimer, mandolin og annet
snadder. Låtene går fra det enkle og såre med piano, til kraftige utblåsninger med masse lyd. Vokalmessig fra det lavmælte, til det avsindige og rasende.
Oberst har tidligere samarbeidet med Elephant 6-bandene Neutral Milk Hotel og Of Montreal. Sjangermessig er Fevers And Mirrors også litt på dette planet. Andre sammenligninger må bli Modest Mouse og Built To Spill, samt litt Elliott Smith og faktisk The Cure!
Det er ikke veldig enkelt å skjønne hvordan en skal forholde seg til denne karen. Han er rimelig kompleks og uklar til tider. Vil ha en egentlig at folk skal få
sympati for han, eller omhandler låtene empati for medmennesker? Det er nok en blanding vil jeg tro.
Ironisk nok, er det neppe bare elendighet i Oberst sitt liv. Han har nok innsett at han må leve med det, som han konstaterer med følgende linjer; "As i sing and sing of awful things, the pleasure that my sadness brings" fra "Haligh, Haligh, A Lie, Haligh";
Fevers And Mirrors er et selvreflekterende album for de av oss med ulike kroniske lidelser, og vil nok hjelpe som medisin og trøst i en slik sammenheng. Låtene er enormt sterke og her finns ikke svakheter. Plata vokser for hver gang, og det er nok meget sannsynlig at du vil få høre mye fra Oberst i tiden som kommer.
En veldig sår og personlig plate fra denne unge singer/songwriter-karen fra Nebraska. I det hele tatt så lite optimistisk at selv den mest drevne
melankoliker vil få problemer med å takle disse låtene. Klumpen i magen er der hele tiden, og kun i korte stunder er det håp om løsninger.
En av de helt store overraskelsene i år, og en stor outsiderperle.
Konsert med Her Space Holiday, tirsdag 07/11 på So What!
Del på Facebook | Del på Bluesky