Bright Eyes: Down in the Weeds, Where the World Once Was
Ni år har gått siden forrige Bright Eyes-album «The People’s Key», men bandsjef Conor Oberst har langt ifra ligget på latsida. Flere soloalbum og fiffige bandkonstellasjoner har det blitt, senest sammen med Phoebe Bridgers i Better Oblivion Community Center. Nå er det igjen Bright Eyes som gjelder, og det er en glede å melde at det tiende albumet lever opp til alle forventninger.
Bright Eyes har i grunnen aldri vært et band, i ordets rette forstand, da utallige musikere har vært innom gruppa, både i studio- og livesammenheng. Men Conor Oberst og Mike Mogis har vært med fra første stund, og det er disse to, samt Nate Walcott, som utgjør 2020-utgaven av Bright Eyes.
Conor Oberst slo gjennom tidlig på 2000-tallet, da han ga ut fantastiske skiver som «Letting off the Happiness», «Fevers and Mirrors» og «Lifted», før det hele toppet seg med «I’m Wide Awake, It’s Morning» i 2005.
«Down In The Weeds, Where The World Once Was» ligger stilmessig i leiet til «Cassadaga» (2007). Vi får servert svulstige komposisjoner med fantastiske melodilinjer, kombinert med Conor Obersts sedvanlige skarpe tekster. Alt er delikat pakket inn i en nydelig produksjon med mange fiffige detaljer.
Blåsere og strykere er en naturlig del av lydbildet, og jammen har han ikke klart å få plass til en sekkepipe-solo (!) på førstesingelen «Persona Non Grata».
Den rufsete indieprinsen fra 2000-tallet har blitt voksen, velpolert og mer sofistikert, men likevel er dette umiskjennelig Bright Eyes. Albumet holder høy kvalitet fra start til slutt, uten verken de store toppene eller de dype bølgedalene.
Et særdeles gledelig gjenhør med et gammelt favorittband.
Del på Facebook | Del på Bluesky