The Ark: We Are The Ark

The Ark, et band vi har hørt mye om de siste ukene. Kanskje for mye for noen. På en måte er det vanskelig å sette fingeren på hva man egentlig hører på denne plata, for her er det mye forskjellig, gitt. Den hippe beskrivelsen for tiden er vel "glam-rock", men fremdeles er det veldig mye annet å finne her også. Og dette er faktisk en bra plate, selv om til tider - litt ekkel.


Det første som slår meg når jeg hører denne innspillinga er hvor nært dette er en "musikal". Kanskje en "rocke-musikal". Uff da, det hørtes jævlig ut. Denne beskrivelsen vil kanskje skremme mange, og jeg var selv skeptisk når jeg første gang la denne platen mine ører. Men ikke la det skremme deg, prøv heller å se på det hele fra et litt annet synspunkt. Nemlig modighet... For jeg vil påstå at dette er en modig plate, selv om man kan tro noe annet etter all suksessen og hype'n The Ark har fått den siste tiden.

Dette er et perfekt eksempel på et type band som aldri vil, eller aldri har kunnet komme fra Norge. I nabo-landet har de et såpass stort musikkmiljø, med et godt støtteapparat for band, uansett genre, som jeg tviler på at vil finne sted i Norge i nærmeste fremtid. Det ligger i svenskenes kultur å bry seg om musikk, og pushe det ut til verden. I Norge har vi Stig van Eijk.

The Ark er glamorøst og det er velspilt, og de er ikke redde for å drite seg ut. Gode melodier, polert produksjon, spennende orkestrering og et relativt hipt og erke-typisk svensk image, gjør dette til en gjennomført plate. Ola Salo er den fødte frontfigur, med en god stemme og en sans for melodier. Ikke ofte er man vitne til en såpass utadvendt frontfigur, både på plate og live for den saks skyld, og det er denne selvsikkerheten som gjør plata så bra som den er.

Låter som "Joy Surrender", "Hey Modern Days", "Let Your Body Decide" og radio-hit'en "It Takes A Fool To Remain Sane" vil alle bli ofre for allsang da The Ark drar på turne med norske Euroboys om en måneds tid.

Greit, jeg er ingen fan av musikaler, som faktisk skinner uhyre sterkt igjennom her, og det er med en liten ekkel følelse i magen jeg kan konkludere med at dette er en uhyre sterk debut. Go Sverige!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Olas Ark

(26.08.06) (Kristiansand/PULS): The Ark leverte et forrykende show for et altfor lite publikum på Østsia i Kristiansand fredag kveld. Makan til one-man-show er det lenge siden man har opplevd fra en konsertscene.


Høy partyfaktor med The Ark

(23.08.03) (Oslo/PULS): Studentfestivalen 2003 er godt i gang, og fredag kveld var det de svenske glamrock-gærningene The Ark som stod for underholdningen på Betong. Det gjorde de i kjent og kjær stil, med en halsbrekkende Ola Salo i godt slag.


Freakshow på Rockefeller

(25.11.02) (Oslo/PULS): Når svenske The Ark, med umennesklige Ola Salo i spissen, kommer til by`n, er vi garantert partytime med høy glam-faktor. Et feststemt publikum fikk da også en heftig festaften av dette forskrudde bandet, selv om debutplata "We Are The Ark" ble noe oversett.


Kongene på glamhaugen

(23.10.00) (Oslo/PULS): Med et utseende og en kledning som en blanding av Jean-Luc Piccard fra "Star Trek" og Brian Slade fra "Velvet Goldmine", kan man umulig slå feil. Da har du Ola Salo fra Rottne i Småland, med negllakk, sminke og rosa punksveis. Du har i tillegg den mest spennende og energiske vokalisten jeg har sett på lenge.


- Greia er å bli større enn selve livet

(10.08.99) Han spilte med TNT. Snart drar han på turne med Yngvie Malmsteen. Men først og fremst spiller han i sitt eget band, The Ark. Møt John Macaluso.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.