- Greia er å bli større enn selve livet
Han spilte med TNT. Snart drar han på turne med Yngvie Malmsteen. Men først og fremst spiller han i sitt eget band, The Ark. Møt John Macaluso.
The Ark
Det velsigna intervjuobjektet, trommeslageren John Macaluso - setter tonen for The Ark, bandet som sprenger det tradisjonelle heavyformatet i fillebiter. I september slippes debutskiva The Ark i Japan. Deres plateselskap i Østen er Marquee. Her hjemme kommer plata ut 18. oktober. Norske Facefront (distr.: Voices Of Wonder) gir den ut i Skandinavia.
Banebrytende tungrock
PULS har tjuvlytta, og kan konstatere at det handler om ei banebrytende tungrockskive. The Ark lager metall av verdensklasse - enten skiva selger fem eller femti tusen ex. The Ark inneholder alt fra samba til metall.
To tredjedeler av The Ark kommer fra Toten. 1) Gitaristen Tore Østby - ex Conseption. 2) Vokalisten Jørn Lande - kjent fra Vagabond, Snakes og Spellemannprisnominerte Mundanus Imperium. Ja. endelig skjer det noe spennende igjen! Norsk rocks framtid? I de dype skogene på Toten?
Vi kommer tilbake til Tore Østby og Jørn Lande rundt utgivelse. Men vi klarer ikke helt å holde skrivefristen så lenge. For i dette tilfellet føles meldeplikten påtrengende.
En gang i TNT
Vi snakker med John Macaluso, villmannen og amerikaneren bak slagverket. Han forteller også om tida si med de skandinaviske gitargudene Ronnie Le Tekrø og Yngvie Malmsteen.
John Macaluso ble kjent for tungrock-menigheten i 1992, den gang som det nye medlemmet i TNT. Han var med på den foreløpig siste TNT-skiva, Realized Fantasies - bandets tyngste LP.
Realized Fantasies var anti både den amerikanske mykheavyen og grungen. Tekrø snakka i kjent stil om de helvetes hamburgereterne fra USA. Realized Fantasies ble en motreaksjon på de to forrige TNT-LPene - Intuition og Tell No Tales. Bandet virka langt mindre radiovennlig, mindre glattpolert. Og den gamle, opprinnelige TNT-fansen kom tilbake igjen - en kortvarig gjensynsglede.
Behovet for luftforandring
Ikke lenge etter utgivelsen gikk bandet i oppløsning. Aldri mer TNT, tenkte Tekrø. Han ville gjøre noe helt nytt - og John Macaluso var enig. TNT ble som kjent gjenforent noen år senere. Men den gangen hadde Tekrø virkelig et behov for luftforandring. Det musikalske fristedet hans ble det progressive, syttitallsinspirerte bandet Vagabond. John Macaluso begynte på sin side å planlegge The Ark; det ultimate drømmebandet hvor alt var lov - og Tekrø spilte en indirekte rolle i stiftelsen av bandet.
- Etter TNT ville jeg gjøre et eksperimentelt soloalbum med Ronnie. Jeg ville spille sammen med en freak på gitaren.
Dette ble opptakten til The Ark.
Tekrø og Ringo Starr...
- Tekrø er en genial tekniker. He`s fucking crazy, man. Jeg elsker soloskiva hans - Extra Strong Strings. Temmelig speisa greier. That album is totally Ronnie, man... Du kan høre personligheten, spesielt humoren. Naturen... mannen befinner seg langt inni skauen på Toten. Stemmen hans virker komisk og sjarmerende, akkurat som Ringo Starr i Beatles.
- Ronnie has a Yellow Submarine kind off voice - you know what I`m saying? En utrolig dyp, spirituell og mystisk person. Gitarspillinga blir en forlengelse av personligheten hans, ikke sant? Ingen spiller gitar som Ronnie. Ronnie trenger ikke å gjøre lynkjappe gitarsoloer for å imponere. Tekrø er en moden og dyptgående kunstner - takket være gitarduellene med Terje Rypdal.
Tekrø og Østby
- Desverre ble det ikke noe av samarbeidet med Ronnie. Dermed ble Tore Østby min neste Ronnie Le Tekrø. Tore har en del av storheten til Tekrø, så vblear da også Ronnie hans første store gitarhelt. Likevel oppdaga jeg den unike stilen til Tore. Østby mixa flamencogitaren, innflytelsen fra Al DiMeola and the freakness of himself. Ikke akkurat en kloning av Ronnie Le Tekrø. Men du hører ennå noe av Tekrøs stil. Jeg elsker det.
- Tore og jeg ville gjøre noe helt vilt. And so we got together and we did`nt plan to go nuts - we just WENT nuts - get it?
- Hvordan reagerer folk på såpass smal musikk?
- Noen sier jeg har aldri hørt noe så speisa og tøft i mitt liv. Den andre varianten er så spennende, hvor lang tid brukte dere i studio?. Skeptikerne mener at dette blir for mye å ta inn. Helt kurante reaksjoner. The Ark lager innovativ og original tungrock. Når musikken skiller seg ut, elsker eller hater du det. Den krever mye av både musikere og platekjøpere.
- Du skal vite at det ligger milelange øvinger bak The Ark. En dag spilte vi så lenge at Tore Østby besvimte - i baren! Tidligere på dagen sa han my fingers hurt, can we stop - my fingers hurt, can we stop. Han ble ikke bønnhørt...
- Tore sa alltid vi vil bli signa fordi musikken skiller seg ut. Et godt poeng. Men hvem hadde guts nok til å gi ut en singel på 7 minutter, inkludert en liten trommesolo...? Fordelen er at vi slipper å tenke i blodkommersielle baner. Plateselskapet i Japan tar seg av all buisness. Vi aner ikke hvilken låt som plasser på radioen - husk at hver eneste låt varer i ti minutter.
Villmannen Macaluso
Du hørte på Realized Fantasies, den eneste TNT-skiva med John Macaluso. Kansje tenkte du ja, ja... - enda en TNT-trommis. De tre siste TNT-skivene hadde tre forskjellige trommeslagere. John Macaluso fikk ikke skikkelig etablert seg. Verken han eller forgjengeren Kenneth Odin fikk legendestatusen til Diesel Dahl.
Realized Fantasies byr på tradisjonelt trommespill. Litt ordinært og fantasiløst, noe vårt intervjuobjekt sier seg enig i. Ifølge Macaluso la Ronnie Le Tekrø restriksjoner på trommespillinga. John Macaluso - en villmann av en trommeslager - måtte begrense seg til å holde takta. Og TNT-låtene trengte kansje et minimalistisk komp?
The Ark, derimot... Her fighter han om oppmerksomheten i lydbildet. Plutselig sier du hvorfor har ikke denne begava musikeren kongestatus? Du er herved advart - ikke prøv å spille lufttrommer til The Ark-skiva. Du går i bakken etter ca 2 minutter. Denne mannen tar virkelig av... Fra den ene ytterligheten til den andre. Alltid uforutsigbar og spennende. The Ark viser hva han er god for, som trommeslager og låtskriver - og det var på tide...
Vokste opp med Zappa
- Du vet hvordan det er - vokalisten og gitaristen har vanligvis monopol på låtskrivinga. Folk ser på trommeslageren og sier keep the beat and shut the fuck up.
- Hvilke musikere inspirerte denne maniske trommestilen din?
- Jeg vokste opp med Frank Zappa og mye rar musikk, King Crimson... Alltid progressive favorittband. Samtidig kicka jeg på Black Sabbath og dyster metall. Greia er å bli større enn selve livet. Mixen av Black Sabbath og Frank Zappa er selve malen for kvalitet. The Ark viser en bred musikksmak, tradisjonell heavy metal er bannlyst.
- Jeg har ingen tradisjonell bakrunn i heavyrocken. Jeg spilte heller sammen med latinskinspirerte musikere. Dessuten slår jeg trommer I New York-bandet One 44. We`re playing a lot of weird shit - jungle grooves, freakmusic - og heavy metal. Gitaristen høres ut som Jeff Beck på syre.
Knitting Factory-band
- Vi holder ofte konsertene våre på The Knitting Factory, en av de største jazzklubbene i New York. Under konsertene improviserer vi som gale hver kveld. Publikum tolererer ikke et innøvd konsept - da kaster de råtne tomater på deg. Vi gjør bare én låt, men den varer i 90 minutter.
- Påvirkningen fra Østen er den framtidsretta trommestilen min. Husk at The Ark bare er begynnelsen. Vi kan utvide konseptet betraktelig. Tenk deg housebeats på toppen av bongotrommer og sitarer, black-metal partier og junglegrooves. Jeg kan tenke meg å spille på glass, flasker og bruke plenty av effekter. Sluttresultatet er muligens det neste The Ark -albumet?
Trommesoloer...
- Dette bandet har ingen regler.Vi tar av musikalsk, men overspiller ikke. Kall heller musikken organisert kaos. Men jeg slår ikke like ekstremt som Keith Moon i The Who. En stor trommeslager, men stein gal - 24 timer idøgnet.
- Klarer du å forsvare hardrockens utskjelte trommesoloer live?
- Jada. Jeg elsker trommesoloer. Greia er å gjøre dem interessante - ingen enkel oppgave. Synes du at alle trommesoloer er kjedelige? Da har du ikke opplevd de rette personlighetene. Det fins bra og dårlige trommesoloer, enkelt og greit. Jeg vil anbefale Terry Bozio, kjent fra storhetsperioden til Frank Zappa. Han gjør en trommesolo på to timer og får kjempeapplaus.
- Japanerne kan også dette med trommesoloer. Etter TNT-konsertene fikk jeg masse spørsmål om trommesoloen. Det sier en del om japanerne. De spør ikke bare om farvorittfargen eller hvor du kjøpte skinnbuksene dine. Japanerne elsker alt med doble basstrommer. Man gir ikke ut den samme singelen i USA og Japan. Japanerne vil ha ekstrem høy vokal, doble basstrommer og en cathy melodi på toppen.
- Stor kontrast mellom TNT-fansen i Japan og andre steder?
- Japan på nittitallet gjenspeila Amerika i syttiårene. Alle heavybladene solgte i bøtter og spann. Fanatiske fans møter deg på flyplassen og sjekker inn på hotellet ditt. I tre uker følte jeg meg som verdens største rockstjerne. The fans knew more about me than myself...
- Er du enig med Deep Purple-legenden Ritchie Blackmore: Grungen stinka, men de hadde gode trommeslagere!?
- Ja. Jeg digga grunge-tromissene. Før grungen var trommespillinga utrolig kjedelig. Storslåtte og overpompøse kraftanstrengelser. Trommespillet havna i en slags trance. Tenk deg at samspillet mellom skarp- og stortromma ble fuck-shit-fuck-shit-fuck-shit... Grungen vendte tilbake til syttitallsidealene - trommeslagere som Ian Paice i Deep Purple. Okey, la oss si at du spiller trommer og liker rock`nroll. Hvordan kan du i det hele tatt slå trommer, være tro mot deg selv - uten å elske Ian Paice?
- Jeg liker å spille komplisert musikk, men ser storheten i upretensiøs rock`nroll. Se på Ringo Starr i Beatles. En banebrytende trommeslager. Dine første slag på trommene er alltid inspirert av Ringo Starr. En enkel og genial trommeslager.
I bandet til Malmsteen
John Macaluso er også den nye trommeslageren til Yngvie Malmsteen, en av de virkelig store gitarheltene i heavyrocken. I september kan du sjekke ut Malmsteen og Macaluso på Rising Force 2000; da gis den ut i Japan. Resten av verden må vente til januar. Derimot starter verdensturnéen allerede i I oktober.
Her får Macaluso sjansen til å nå et større publikum - denne undervurderte trommeslageren har ingen grunn til å nøye seg med kultstatus. Forhåpentligvis kommer han overens med Yngvie Malmsteen, kjent for å være ekstremt kontroversiell både personlig og musikalsk. Ifølge heavybibelen Kerrang! var Yngvie Malmsteen håpløs, closer to killing rock`nroll than any other artist in the eighties.
Tyrann og geni?
Kerrang!-anmeldelsen av Live In Leningrad går inn i historiebøkene. Konklusjon: Yngvie Malmsteen is officially crap - NOW SHUT UP. En sak var at musikken hans provoserte en del kritikere. I tilegg utstrålte Malmsteen en viss selvsikkerhet, kan du si. Kritikerne snakker om manglende bakkekontakt og egoproblemer. Vokalisten Joe Lynn Turner forlot Malmsteen av relegiøse grunner. Yngvie tror han er Gud, sukka Joe Lynn. Men er ikke alle store artister vanskelige? Tyrann og geni; to sider av samme sak? Ville Malmsteen bli geniforklart uten å ha et stort ego?
Uansett negative eller positive synspunkter på Malmsteen - alle har ekstreme meninger om denne kontroversielle svensken. Hvilket førsteinntrykk fikk John Macaluso?
- En usedvanlig intens fyr. Hvordan kan du ha et likegyldig forhold til Yngvie Malmsteen? La oss si at Yngvie går inn i et rom. Han får all oppmerksomheten, uansett om han ikke sier et kløyva ord. Men i motsetning til hva folk flest tror, er han ikke bare dyster og utilsnakkelig. Han gir oss underholdende historier i timesvis. En av gjengangerne de legendariske møtene med Lemmy i Motörhead. Eksempel:
Malmsteen: - Why do you keep the microphone so high?
Lemmy: - That`s so I can hit the high notes, mate.
- Hvilken rolle har Yngvie Malmsteen i rockhistorien?
- Yngvie Malmsteen forandra verden, og det veit han inderlig godt. Mot slutten av åttitallet gikk jeg på en musikkskole i USA. Absolutt alle dyrka Malmsteen. Yngvie Malmsteen ble en del av CVen din. Alle gitaristene fra åttitallsheavyen blekna i forhold, og det hjalp ikke at de øvde ni timer om dagen. So what? Ingen framkalte de samme vibrasjonene. Ingen var så originale. Er det rart jeg kicka på et samarbeid?
- Det slo meg noen ganger i studio, at jeg en gang dyrka Malmsteen på musikkskolen. Jeg observerte ham bak slagverket og tenkte bloody hell, this is the same dude. Yngvie er ikke bare totalt original. Han kan sin rockhistorie bakvendt. Han kan alle Ritchie Blackmore-partiene, hver eneste forbanna note på Made In Japan - den doble liveskiva til Deep Purple. Her snakker vi om konsertversjoner på 20 minutter... Og Malmsteen har en identisk Blackmore-feeling. You know usually people just wank, but he had it down...
- Radikale forandringer på den nye Malmsteen-LPen?
- Yngvie går tilbake til røttene. Dermed blir halvparten instrumentaler - de mest utfordrende og instrumentale utskeielsene på over ti år. Jeg tror Yngvie trenger en pause fra den utprega melodiøse tungrocken. Noen av Rising Force 2000-låtene er supertekniske, lynkjappe og blytunge. Enhver musiker kan kollapse av mindre, og jeg hadde av og til pusteproblemer i studio. He played sicker, crazier and better than any Yngvie-album out there...
- I The Ark kan du gjøre akkurat hva du vil. Har du en like stor frihet hos Malmsteen?
- Vi deler alle synspunktene på trommespilling - hvem som er storhetene I rockhistorien, etc. Let`s face it, akkurat som trommeslagere flest ønsker jeg å slå på alle trommene samtidig. Som sådan, er Yngvie den perfekte samarbeidspartner. Play more, play more, play more!, skriker Yngvie. Kan du ha det bedre enn det? Jeg fikk altså utfolde meg, og gjorde bare to, tre take av hver låt. Jeg sier det igjen, dette handler ikke om overspilling. Hver eneste overgang på trommene kan forsvares.
- Fordelen er at Yngvie spiller trommer selv. Ikke verdens beste timing, men coolt som bare det - en heftig mix av fusion og heavy metal. Og hvilken spilleglede på denne svensken... Få trommeslagere koser seg like mye. Et inspirerende syn. Yngvie hamrer løs på trommene i to minutter, forteller en vits og spiller videre. Disharmonisk galskap av aller beste merke.
- Hva synes Malmsteen om The Ark?
- Yngvie Malmsteen elsker The Ark, og jeg ble tvunget til å gi han CDen vår. Jeg håper at andre skjønner musikken vår på samme måte. Ifølge Yngvie er musikken innovativ og spennende, og Malmsteen digger utradisjonelle toner. Han påpeker kontrastene i musikken; en touch Spania, flamencogitarene og heavy metal.The Ark er årsaken til at jeg nå er i bandet hans. Yngvie lovpriser Jørn Lande og Tore Østby. Han kan bare ikke fatte og begripe at gutta er norske. En oppegående musikkscene i Norge, liksom? Av alle steder... En utenkelig situasjon for svenskene. For Malmsteen ser på Norge som de derre bønda...
Del på Facebook | Del på Bluesky