Kongene på glamhaugen

(Oslo/PULS): Med et utseende og en kledning som en blanding av Jean-Luc Piccard fra "Star Trek" og Brian Slade fra "Velvet Goldmine", kan man umulig slå feil. Da har du Ola Salo fra Rottne i Småland, med negllakk, sminke og rosa punksveis. Du har i tillegg den mest spennende og energiske vokalisten jeg har sett på lenge.

---

The Ark / /

Av Ann-Sofi S. Emilsen // 23.10.00

---

Som den ubestridte frontfigur og låtskriver i gruppa The Ark er han det synlige beviset på at Sverige forsatt har mye å by på når det gjelder rock.
Tidligere i år slapp de skiva We Are The Ark, som gjør det stort i hjemlandet hvor de etterhvert har fått heltestatus.

Nå ser Norge ut til å følge etter. Singellåta "It takes a fool to remain sane" har snurret på Petre i ukevis, og nå skal The Ark være med Euroboys på deres kommende turnè. De har blitt sammenlignet med alt som kan minne om 70-tallsrock, og man skjønner hvorfor. De ser nemlig ut som glamrockere, og høres ut som de kommer rett fra platesamlinga mi mellom T.Rex og Queen.

Jeg hadde gleden av å oppleve dette bandet tidligere i år, da som oppvarmere for Kent på Rockefeller. Minnet om Ola Salos lilla, trange tights, piggsveis og unike stemmeprakt er noe som ikke viskes ut så lett. På et utsolgt So What! søndag kveld skulle jeg få gleden av å gjenoppfriske det. Og gjett om jeg fikk!

The Ark hadde ett budskap denne kvelden, og det kom klart frem i låta "I ain’t to proud to bow" hvor Salo remjer "I don’t want respect, I’d much rather have fun". Med en slik proklamasjon allerede etter to låter, spilte bandet seg inn i hjertene til alle som var tilstede.

Med en spilleglede det lukter svidd av fyrer de av den ene godlåten etter den andre med "Echo Chamber","It Must Be Fire" og selvfølgelig "It Takes a Fool To Remain Sane".

Ola Salo synger med hjerte og sjel i en teatralsk og Bowiesk fremføring . Publikum elsker det og er elleville, spesielt den skinnkledde mengden av jenter foran scenen. Etter fjerde låt "Joy Surrender" kaster han klærne på overkroppen, vrir og smyger seg seg rundt mikrofonen, og klatrer i takledningene, ut over folkemengden. Mannen er gal!

De fem svenskene - som forøvrig var seks for kvelden med en ekstra keyboardist - spiller med en gedigen selvtillit som ikke er til å ta feil av, disse gutta akter å erobre verden. Og med sin særegne stil kombinert med dyktighet skal man ikke se bort fra at nettopp det kan skje. Med tanke på at de bare har spilt sammen siden 1999 kan man ikke annet enn å la seg imponere av det hele.

På låta "You Who Stole My Solitude", som de forøvrig dediserer til favorittbandet Euroboys, ligger et riff a la AC/DC’s "Thunderstruck" gjennom deler av låta. Utrolig tøfft! Jeg tenker på Freddie Mercury og Brian May der Salo står side om side med gitaristen og gjør grimaser og rocker.

Men tro for all del ikke at dette bare er tyveri og oppkok av gamle helter, det er det så langt derifra. I Salo har man ikke bare en dyktig vokalist, men en god låtskriver med sans for fengende og storslåtte temaer. Med låter som en blanding av musicaler, glam og glossy 70-tall står de trygt på egne bein selv om de ikke legger skjul på hvor de henter inspirasjonen. Det er dramatisk, teatralsk, humoristisk og man får utrolig lyst til å bevege rockefoten.

Midt i konserten tar de seg også friheten til å fortelle at de er nominert til prisen "årets band" under MTV-gallaen senere i høst, og at det er tv-seerne som bestemmer hvem som skal få prisen. Kanskje noen av oss i publikum kunne tenke seg å ringe inn og stemme på dem? Vi blir også fortalt om hvor viktig det er å være seg selv, å drite i hva andre vil at du skal gjøre, og at det er leveregel nr. én for The Ark og Salo. Som om vi ikke hadde skjønt det allerede?

Skal man oppsummere det musikalske fesjået på So What! søndag, er det bare å bøye seg i støvet og finne frem lovordene.

Salos vokal og fremtreden blandet med Lasse Ljungbergs drivende basspill, de fengende låtene med funky gitarer og fete trommer gjør dette til en av de aller beste konsertene jeg har vært på de siste årene. Bare så synd at det tok slutt så fort. Etter en drøy time avslutter de konserten med "Let Your Body Decide Where You Want To Go" og "Racing With The Rabits".

Vel, jeg vet i hvertfall hvor kroppen min skal gå når The Ark er forband for Eurobys på Rockefeller i desember! Og dit burde alle dere som ikke fikk billetter til denne konserten gå også. The Ark live er en opplevelse av de sjeldne.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky